Gårsdagens første premierefilm. Woody Allen er tilbake i New York etter tre Europafilmer, og denne gangen er det Larry David som har fått rollen som den nevrotiske pessimistiske "verden går under"-typen med minst ett selvmordsforsøk på samvittigheten. Jeg er stor fan av begge to, og har alltid assosiert de med hverandre på et vis, bortsett fra at Larrys rolle i "Curb your enthusiasm" har til tider vært mer en irriterende Costanza enn en nevrotisk Allen. Nå er han Boris Yelnikoff, en tidligere nesten-Nobel-nominert (!) fysiker, som livnærer seg ved å lære barn å spille sjakk - en jobb han forøvrig hater. Han har null respekt for at de er barn, og kaller dem "putz head" når de gjør et lite smart trekk. Evan Rachel Wood spiller en noe naiv rømling fra Mississippi som klarer å bosette seg hos Boris til tross for hans motvilje, og Patricia Clarkson og Ed Begley Jr fra Six Feet Under er hennes foreldre som en etter en dukker opp på døra og er desperate og forlater tro og endrer livsstil på den mest utenkelige måte i møtet med storbyen.
New York er altså location igjen, gammel 30/40tallsjazz er soundtrack, men denne klassiske New York-Woody-stemningen uteblir, kanskje fordi halvparten av skuespillerne prater med sørstatsaksent eller fordi leiligheten hans i prinsippet kunne vært i en hvilken som helst annen by. Det samme med fortauskaféen der han sitter sammen med sine kompiser.
Flere anledninger til å brøle uhemmet av latter er det, og jeg får lyst til å ta en marathon igjen med alle mine Woody-dvder - og en gang for alle skaffe meg de få jeg ennå ikke har. Noen rangering av filmene hans gjør jeg ikke, for jeg er relativt ukritisk når det kommer til Woody. Jeg liker alt.
Jeg ELSKER Larry David, og selv om han avogtil er et eneste stort irritasjonsmoment, synes jeg Curb Your Enthusiasm er noe av det morsomste som er laget. Det er jo litt av poenget at han er en klein og selvsentrert misantrop. "I'll have a vanilla... one of those vanilla bullshit things. You know, whatever you want, some vanilla bullshit latte cappa thing. Whatever you got..." Okei, ikke det beste eksempelet, men en hysterisk morsom scene.
SvarSlettJa, helt enig. Han er så irriterende noen ganger at jeg blir helt svett av å se på, men det er jo nettopp det som er morsomt!! :D
SvarSlettJeg så at Morgenbladet anbefalte Hanna og hennes søstre i lys av denne premieren.
SvarSlettJeg liker også Woody, men jeg liker ikke den tendensen han har hatt i de siste filmene - ung dame faller for mann som kunne vært bestefaren. Hallo. ;-)
Altså, akkurat det der er en gjenganger i woody-kritikker, men det er jo nettopp blant det som er det nærmest surrealistiske i filmene hans - det er jo helt usannsynlig, og disse forholdene går jo aldri bra heller. Det er jo ikke realistiske filmer han lager. Boris Yellnikoff er blant de minst sympatiske og minst attraktive figurer han noensinne har skildret, og 21 år gamle Melody er blant de yngste og mest naive. Jeg tror dessverre folk har vanskelig for å skille person og kunstverk når det kommer til Woody. Men man kan bare ikke se på filmene hans som selvbiografiske, slik som mange hevder at de på sett og vis er.
SvarSlettKlokt svar, Glamourbibliotekar!
SvarSlettGlamourlektoren: Å du vet, jeg er jo så vis :D Men jeg er litt opptatt av at man ikke alltid skal tro at et kunstverk er et uttrykk for egne følelser, eller selvbiografisk for den del. Uheldigvis for Allen har hans noe kompliserte privatliv - av kritikerne - blitt tvinnet inn i en hel rekke filmer som kom i kjølvannet av skilsmissen og alt det der. Men jeg synes vi skal gi han mer kred enn som så.
SvarSlett