tirsdag, februar 21, 2012

Bloggen tar vinterferie. Ha en fin uke, alle sammen!

mandag, februar 20, 2012

Te: Clipper White Tea with Vanilla

Dette er en mild og fin vaniljete. 
Litt annerledes i smaken enn svarte og grønne vaniljeteer, naturlig nok, men like god. 
Økologisk & fairtrade.


Min bittelille engelske tekanne! Den rommer to kopper te. 
Omregnet i krus: Kanskje halvannet. 

Fin liten presang!

En liten presang fra en av mine søstre - et sett med hårnåler, ubrukte og med brettet intakt! Jeg vet ikke hvor gamle de er. De er mindre enn dagens standardstørrelse, så de kan absolutt komme godt med! (Visstnok funnet i en bruktbutikk i Haga, Göteborg)



Kake!


Kake til alle! 
Jeg oppdaga at vi har passert tre millioner besøkende i løpet av helga. 
Takk til alle som titter innom!

søndag, februar 19, 2012

Vår!

(foto: pappa)

Dette bildet sendte mamma til meg i dag. Hun fant en eranthis under snøen helt inntil husveggen i hagen sin! 


Selv ble jeg varm i hjertet av å se sola glitre i sjøen ved snødekte svaberg mens jeg hørte på fine James Taylor - og deretter en nydelig framføring av Bachs kantate BWV 159 i domkirka. Det er mye fint å glede seg over nå! Som Todd Rundgren-konsert på Parkteatret i kveld (omtale kommer i musikkbloggen, vær sikker)



(James Taylor - "You make it easy")

Jane Austen Journal








Her forleden kom jeg over noen gamle dagbøker fra forvirrede tenåringsår. Selv om motivasjonen var å bli kvitt frustrasjoner, husker jeg at jeg likte å skrive. Og enda mer påfallende: Jeg hadde en penere håndskrift da. Nå for tiden skriver jeg kun korte handlelister, en og annen beskje på gul lapp som jeg legger oppå en haug plater, eller noen postkort om jeg er i utlandet. Håndskrifta blir mer og mer uleselig.


Nå skal jeg utfordre meg selv til å skrive dagbok igjen. Jeg begynte å lete på nettet, for jeg ville ha en fin og inspirerende bok. Etter en stund kom jeg på å sjekke museumsbutikken til British Library, og der var den. En fin grønn Jane Austen-preget journal, med nydelig omslag og små relevante sitater her og der på de linjede boksidene.


Skriver dere dagbok?

lørdag, februar 18, 2012

Te: Clipper Earl Grey


Clippers emballasje er noen av de fineste når det gjelder te i de lavere prisklassene. Papp og papir, enkle tegninger og delikate farger gjør eskene appetittlige nok til at det blir vanskelig å velge. Dessuten er teen økologisk og fairtrade. Jeg har gått for de "trygge" i første omgang; det vil si Earl Grey, solbær og hvit vaniljete. 

Earl Grey-varianten deres er ganske langt fra Twinings sin. Den minner mer om f.eks. Lipton sin Earl Grey, den med svart papir. Den er helt ok, men ikke den beste jeg har smakt av Earl Grey. 

Koppen er kjøpt i New York for mange år siden, på Guggenheims museumsbutikk - derav fasongen!


Oscar: The Iron Lady





Man kunne kanskje tenke seg at en typisk film om Margaret Thatcher ville handle om hennes politiske karriere - kronologisk, fra ungdomsårene og til hennes tid som statsminister var over. Istedet er det hennes alderdom som blir skildret, tiden etter at hun fikk slag og begynte å hallusinere. På den måten fortelles de sentrale hendelsene i hennes liv gjennom hennes minner, noe som forsåvidt er et smart trekk siden hun kanskje gjenopplever dem sterkere på grunn av sykdommen. Det handler om gruvestreik, IRA-attentater, arbeidsløshet, Falklandskrigen. Alle disse bildene vi husker fra Dagsrevyen da vi var små. Det er sterkt å se det igjen. Det er så nært, både i tid og geografi.


I scenene fra hennes tidlige karriere ser vi en ung Margaret som må hamle opp med partifeller - alle menn, alle på alder med hennes far. Hun er eneste kvinne. I scenene fra parlamentet senere i filmen er hun også nesten eneste kvinne. På bildet av regjeringen der hun sitter omkranset av sine ministre er statsministeren eneste kvinne. Og selvfølgelig også i møte med statsledere fra andre land. Det krevde guts å være den første vestlige kvinnelige statsminister. Den samme jernviljen viste hun ved å aldri gi etter for press, hverken når det gjaldt IRA-terror, krigstrusler fra andre land, eller kampene og desperasjonen hos hennes egne streikende landsmenn, noe som gjorde det umulig for befolkningen å være likegyldig til henne. 


Det er alltid litt spesielt når det lages slike filmer om mennesker som fremdeles lever. Det er ikke en dokumentar, det er fiction, og man vet jo ikke sikkert hva som foregår bak lukkede dører. Dessuten handler dette om en aldrende kvinne med sviktende helse, med begynnende Alzheimer. Det er noe vemodig over det hele; hun er det tidligere statsoverhodet med jernkontrollen som ikke lenger klarer å kontrollere seg selv. Thatchers demens blir først og fremst skildret ved at hun stadig ser sin døde ektemann Denis, og prater med han, og at hun ramler ut av og til under samtaler og heller ser tilbake på episoder fra sitt liv. 


Filmen i seg selv er nok ikke den mest minneverdige, men Meryl Streep gjør en kanonrolle både som voksen, middelaldrende og gammel Maggie Thatcher. Hun ligner sånn! Det hjelper naturligvis at hun har svært dyktige makeupartister og frisører, se bare på den rynkete huden på halsen og hendene hennes når hun er på det eldste - men hun har kroppsspråket til en eldre kvinne også. Måten hun reiser seg på, halter litt på grunn av stivnede ledd, mimikken i ansiktet når hun faller ut av samtaler og blir forvirret. Stemmen hennes er like squeaky som Thatchers stemme er/var, og diksjonen er perfekt. Filmen er ikke noe glansbilde av Thatchers lederskap, den endrer nok ikke synet hverken til de som heiet på henne eller de som var i mot hennes politikk, så det er Meryl Streep som er den store vinneren her. Og derfor har hun fått en Oscar-nominasjon. Vel unt!

fredag, februar 17, 2012

Glamorøs fredag


God morgen!
Endelig helg igjen! Her på glamourkontoret går det i Beethoven i dag, arbeidsdagen er godt i gang og det betyr bittelitt tidligere helg. Glamoureffekter er grønt yndlingsskjerf og min nye fine Frédéric Malle Bigarade Concentrée (overraskelsespresang fra min elskede tidligere i uka), samt bryllupsgavesmykker.

Jeg lånte et lass med bøker på biblioteket i går, så jeg har tenkt å vie helga til lesing - innimellom de to konsertene og kinofilmen(e) jeg har planlagt. Det blir fint!

Ha en god dag alle sammen, og bidra med deres glamorøse fredager er dere snille!

onsdag, februar 15, 2012

Oscar: The Descendants







To Golden Globe-priser og fem Oscar-nominasjoner (bl.a. regi, beste film og mannlige hovedrolle) har The Descendants fått. Da jeg så traileren for en måneds tid siden, satt jeg igjen som et spørsmålstegn - som jeg gjerne gjør når jeg ser trailere. De gir meg sjelden lyst til å se en film. Derfor blir jeg ofte positivt overrasket når jeg faktisk ser filmen, også denne gangen. 


Clooney spiller en advokat bosatt på Hawaii, og da kona hans blir utsatt for en ulykke og havner i koma, får han hovedansvaret for sine to døtre som han ikke har tilbragt så mye tid med alene før. Han har også en vanskelig avgjørelse å ta i forbindelse med salg av et landområde som familien eier. Når det i tillegg viser seg at kona hadde en affære, og at hun aldri kommer til å våkne, er livet hans så å si snudd på hodet.


Jeg synes Clooney spiller godt. Det er noe sårt over han, og han innser - uten å si det med ord - at han har neglisjert både kone og barn til fordel for jobben. Regissør Alexander Payne klarer fint å styre unna "onsdagsfilmen på TvNorge"-fallgruvene, og humoren er så absolutt tilstede. Yngstedatter Scottie er forbilledlig som rabagast. 



tirsdag, februar 14, 2012

Fine ting på en februartirsdagskveld

Uanstendig mektig amerikansk raspberry cheesecake 


 Ny overraskelsesparfyme plukket ut av snill kjæreste


Ny men gammel Coltrane-LP (med Rashied Ali i kortbukser).


mandag, februar 13, 2012

Oscar: The Artist


F A N T A S T I S K !!!!!!


Her er min Oscar-favoritt i år, det kan jeg si allerede nå! 


"The Artist" er rett og slett en stumfilm som handler om overgangen fra stumfilm til lydfilm på tjuetallet. Tematikken er ikke ulik "Singin' in the rain", men historien er litt annerledes. Hovedrolleinnehaver Jean Dujardin er så å si Gene Kelly når han smiler til kamera i begynnelsen, og den kvinnelige birollen Bérénice Bejo er smellvakker og meget sjarmerende. Begge er nominert for sin innsats, regissøren likeså, og filmen er nominert i klassen beste film. Ti nominasjoner totalt (kostymer, musikk, manus osv)










Og her har vi filmens virkelige stjerne! Uggie, ni år gammel Jack Russell terrier! Han står også for filmens mest rørende scener. Han burde vært nominert for beste bikkjelige birolle. Han har jo en konkurrent i Arthur fra Beginners. 


I tillegg er filmen stappfull av fin musikk, vakker scenografi, nydelige kostymer og spenstig dansing! 
En tjuetallsrenessanse er helt klart i gang. 

Filmen har premiere den 24.02, to dager før Oscar, så planlegg helga nøye!

Lørdagshygge

Lørdag fikk jeg besøk av en venninne, og derfor pyntet jeg med den nydelige heklede løperen jeg fikk av min svigerbestemor til jul. Er den ikke fin??



Jeg bakte scones i en fei. Det finnes ikke enklere ting å lage! (Ingrid Espelid Hovig-versjonen fra en av hennes kokebøker, forenklet kraftig av meg når det gjelder selve utformingen av deigen på plata) 



 
Nam. 


Og jeg laget en bitteliten marengskake, med noen gigantiske jordbær på toppen som er alt annet enn økologiske. Utrolig nok smakte de jordbær, selv om de så virkelig plastic ut. Skummelt.


søndag, februar 12, 2012

Gullstrupen



Så kom dagen vi har fryktet i årevis, helt siden de tragiske rusproblemene ble kjent for første gang: Whitney, kjære Whitney med den enorme stemmen, er borte. Mannen min vekket meg kl. 04 i natt, da han kom hjem fra spillejobb, for å fortelle det. Det gjør han aldri ellers. Men vi er glade i Whitney begge to. 


Whitney hadde et helt spesielt talent, en helt unik innlevelse og følelse for låtene hun sang. Hennes stemme var forbilde for mange som aldri noensinne klarte å overgå henne - de ble bare kopier. Hun vokste opp med gospel og sang tidlig solo i kirken de tilhørte - en vanlig bakgrunn for tilsvarende artister fra USA, og noe som åpenbart er en god skole. Hennes selvtitulerte debutalbum kom i 1985, jeg fikk LPen til elleveårsdagen min, og den er full av fine låter skrevet av store låtskrivere som f.eks. Michael Masser - som skrev noen av hennes aller største hits. Her finner vi flere duetter - to med Jermaine Jackson, og en med Teddy Pendergrass (Harold Melvin & The Blue Notes-sangeren som døde i 2010) - egentlig utgitt på Pendergrass' album året før da hun var totalt ukjent. To år senere kom oppfølgeren, "Whitney", en like stor suksess, og begge disse platene er så meislet inn i hjerterota på meg. Jeg hørte på disse mens jeg var med pappa på jobb da jeg var ti-elleve, mens vi var på skoletur og kjørte buss, mens jeg besøkte kusiner i helgene, mens jeg satt på rommet mitt og skrev brev - disse platene er soundtracket til mitt liv da jeg var 10-12 år. Og de holder mål fremdeles, jeg spiller dem i blant og blir stadig overveldet av Whitneys stemme. 


Senere hadde hun stor suksess med både musikk og film, Dolly Partons superlåt "I will always love you" ikke minst, og på slutten av 90-tallet gjorde hun vellykkede ting med Wyclef Jean, George Michael og Mariah Carey, vant mange priser og solgte flere millioner plater nok en gang. Men så bar det utfor igjen. Rusproblemene tok overhånd. I 2009 forsøkte hun å gjøre et comeback, og det føltes veldig presset og trist. Stemmen var nesten ugjenkjennelig, hes og trang - til tross for en produksjon som sikkert hadde glattet over mye allerede - og bare i blant kunne man høre glimt fra det hun en gang var. Bildet på coveret var airbrushed, hun så ikke frisk ut på pressebildene, og turnéen som fulgte ble avbrutt. Fansen hadde altfor høye forventninger, de pep og Whitney slet. Jeg fatter ikke hvordan noen kunne presse henne ut i dette fortvilede comebacket. Det var både ydmykende og trist.


Her hadde jeg et morsomt Whitney-øyeblikk for noen år siden - og her tok jeg sorgene litt på forskudd i høst. 


Det er en stor stjerne som er borte, og jeg synes vi skal minnes henne slik hun var i sin storhetstid. Eller hvorfor ikke gå helt tilbake til debuten, der hun 22 år gammel synger "Saving all my love" hos David Letterman, med en stemme som skimrer som det edleste gull. Det er så rørende vakkert og naturlig fremført:

  


 Hvil i fred, elskede Whitney. Jeg spiller dine plater og gråter. 




Fersk plateomtale av debutalbumet finnes i vinylbloggen. 


lørdag, februar 11, 2012

Lørdagskveld

Utsikt fra her jeg sitter ved kaminen. Lørdagskveld med opera i P2.
 Fred i hjertet. 


Bitteliten endring i layout

Litt endringer i layouten til høyre her: Jeg har fjernet den gamle grønne iPoden, for veldig mange av låtene som lå der er forsvunnet. Den var fryktelig vrien å vedlikeholde med elending søkefunksjon og mye bugs. I stedet har jeg lagt inn litt mer synlige linker til mine andre blogger, så dere selv kan se når disse er oppdaterte - og klikke dere inn om dere er interesserte, uten at jeg må melde det her først. Som f.eks. hvis dere vil lese om gårsdagens konsert med Joshua Redman.

La Boheme på radio i kveld!

(Foto: Erik Berg, Den Norske Opera og Ballett)


Opptaket av forrige lørdags forestilling av La Boheme kan i kveld høres i P2. Mange fikk den med seg på kino, og noen gikk glipp av den pga teknisk trøbbel. Men nå får vi sjansen igjen!


Forrige lørdag hørte jeg på La Traviata fra Wien, med Natalie Dessay i rollen som Violetta. Jeg kan virkelig anbefale disse operakveldene, hver eneste lørdag, hvor vi får presentert flotte forestillinger med verdens beste solister. Å la tvn være avslått, tenne stearinlys og fylle stua med vakker musikk fra radioen er mildt sagt stemningsfullt!


Og i kveld tror jeg det blir enda bedre. Et utdrag fra duetten "O soave fanciulla" som ble sendt på Kulturnytt i går ettermiddag var nok til at mine øyne ble fylt av tårer (og jeg skal ta med en gigantisk pakke kleenex den 2. mars når jeg skal i operaen selv).  Marita Sølberg har virkelig en av de vakreste sopranstemmene jeg noensinne har hørt, kanskje den aller vakreste. Og jeg har hørt mange. 


NRK P2 kl. 19.03, her er nettradioen for dere som befinner dere i utlandet (eller ikke har radio)!

fredag, februar 10, 2012

Fine morsdagsgaver



På søndag er det morsdag, og her er to gode forslag til hvordan dere kan hylle egne og alle verdens mødre på en fin måte. 

SOS Barnebyer tilbyr fine gavekort der man kan velge beløp selv, og laste opp eget bilde om man vil. 

Unicef tilbyr verdensgave i form av en startpakke der man gir bort myggnetting og vaksiner til fire nybakte mødre og deres barn. 

Jeg er sikker på at alle våre mødre er solidariske med sine medsøstre i fattige land, og setter pris på å få bidra på denne måten!

Ironisk kan man gjerne kalle det


Nesten hvert år blir norske klassiske musikere nominert til Grammy i USA. Dette får forbausende lite omtale i pressen her hjemme, uvisst av hvilken grunn. Leif Ove Andsnes har blitt nominert sju ganger (også i år), Truls Mørk har til og med vunnet, og i tillegg har flere ensembler (Trondheimssolistene, Trio Mediaeval og Ensemble 96) og plateselskapet 2L/Lindberg Lyd opplevd å bli nominert. Sistnevnte jevnt og trutt - ikke minst i år med to plater. Her konkurrerer de med klassiske musikere fra hele verden. Det er ikke en lokal nominasjonsprosess i forkant. De konkurrerer ikke i klassen "best foreign" som på Oscar. Alle stiller på lik linje, og det kommer ut mange mange plater på verdensbasis hvert eneste år. Det er vanskelig å fatte omfanget av dette - det er enormt. De fortjener at vi er stolte over dem!

Førstkommende søndag er det klart for årets Grammy, og i år er det en ekstra gjev nominasjon: Den norske sangeren Marianne Beate Kielland er nominert i klassen "Beste klassiske sangsolist" for platen "Veslemøy synsk" - Olav Anton Thommessens Grieg-bearbeidelse/videreføring + nykomposisjon av "Haugtussa", over Garborgs store dikt-epos. De fire andre nominerte i samme klasse er blant mine aller aller største yndlingssangere: Natalie Dessay, Andreas Scholl, Joyce DiDonato - og Ian Bostridge. Slike jeg reiser langt for å høre live. Skjønner dere hvor stort det er at en norsk sanger regnes som en av gjengen?

Her hjemme er det som sagt lite oppstyr omkring slike ting. Vi prioriterte jo ikke en gang å dele ut spellemannprisen for klassisk musikk under spellemannshowet. Prisen ble heller utdelt pr telefon i en temmelig fjollete seanse i Nitimen på P1, et program som aldri noensinne spiller klassisk musikk. Begrunnelse for å utelate dem: "De klassiske musikerne er jo aldri tilstede allikevel".

Og hvorfor er de ikke det? Det har sin naturlige grunn: Fordi de er i utlandet og turnerer.
Der er de nemlig så store at de blir grammynominerte.


I dagspressen her i landet vies de stort sett bare notiser (med noen unntak, heldigvis). De har fortjent så mye, mye mer.



Glamorøs fredag


Fredag!!
Helgerent hus, knitrende rent sengetøy og nyvasket hår er noe av det beste en fredagsmorgen! Skin Musk på håndleddene, dinglende stener i ørene, frokostsmoothie i magen og lyden av vannkokeren bidrar kraftig til at dette blir ukas beste dag, og cherry on top er aftenens konsert med selveste Joshua Redman.

Ellers er det planer om både te- og kinobesøk i helga, så dette blir fint!

Ha en god helg alle sammen, og husk å rapportere dagen deres her! La det bli en vane, om det ikke allerede er det! Vi slo ikke rekorden sist, men kanskje vi gjør det i dag?

Låt for dagen: Bill Evans' "Waltz for Debby".

torsdag, februar 09, 2012

Finn stilen: Oscar


Tenk om noen kunne troppe opp på red carpet i denne rosa drømmen fra Oscar de la Renta pre-fall 2012! Her har jeg matchet den med crazy glitresko fra Jimmy Choo, en sølv-clutch fra Calvin Klein, diamantøredobber, og Givenchys klassiske L'Interdit. 



onsdag, februar 08, 2012

Epp / Axel Jensen. - Oslo : Cappelen, 1965. - 120 s.


En satirisk fremtidsvisjon! Sci-fi anno 1965 signert Axel Jensen er ganske festlig og skremmende, og ikke så rent lite samfunnskritisk. Den aldrende Epp bor alene på sin hybel i en blokk blant mange blokker i en stor by. Der har han bodd i mange år, og der kommer han til å bli resten av livet - med mindre han gjør som mange andre på hans alder; flytter til syden. Han er glad i tapeter, dømmer sine naboer etter hva slags tapet de har valgt i sin leilighet, og finner stor glede (tror jeg?) i sine rutiner. Deriblant å mate sin kjøttetende plante, og å koke det perfekte egg. Han ergrer seg over nærmeste nabo, som heldigvis har flyttet. Jeg ser for meg Pushwagner-bilder av lange hus, endeløse rekker av vinduer med et hode i hvert vindu, laaaangt bort mot horisonten. Eventuelt en Sovjet-drabantby. En spesielt fristende framtid er det i allefall ikke vi har i møte.


I NRKs radioarkiv kan man høre Jensen selv snakke om boka. 


tirsdag, februar 07, 2012

Dette har jeg ventet på i tolv år...



... og det var over all forventning!! Omtale av gårsdagens konsert på Sentrum Scene er herved publisert i musikkbloggen. 


(video fra Paris forrige uke)

Kva las du no?



Hva leser dere nå i februar?


Jeg er straks ferdig med Axel Jensens lille sci-fi-roman Epp fra 1965, og tenker å fortsette med en av Dorothy Parker-samlingene mine. 

mandag, februar 06, 2012

Finn stilen: Februar



Litt romantisk og vårpreget collage for februar, eller hva? Yndig kjole i mørkeblått og grønt fra Modcloth, matchende kasjmir-cardigan fra FTC, mørkeblå søt kåpe med sløyfe fra Valentino, lue fra John Lewis, feminine vintersko fra Aerosoles, rosa lipgloss fra MAC, roseøredobber fra Modcloth, og Lancomes Miracle - en av mine yndlinger i februar.  

søndag, februar 05, 2012

Den perfekte røde


Denne fant jeg igjen i går da jeg lette etter noe helt annet. Jeg tror den er den aller mest perfekte røde neglelakken for meg! Bringebær, men uten å bli rosa eller lilla eller i retning blå. Aller finest på korte negler. Navnet er Catwalk, merket er Essie, og jeg kjøpte min i New York for noen år siden tror jeg. (Nok et bevis på at det er lurt å se over hva man har før man går ut og kjøper nøyaktig samme farge!) 

Historien om fru Berg / Ingvild H. Rishøi. - Oslo : Gyldendal, 2011. 119 s.



Veldig fine noveller. Klump i magen og klump i halsen. Anbefales i høyeste grad. Jeg sier ikke mer om dem her og nå, de må leses. 

lørdag, februar 04, 2012

Reality check

I dag tenkte jeg "åå, våren er her snart, jeg skulle kanskje kjøpe en grønn øyenskygge?" - lettere inspirert av alle vårlige makeupkolleksjoner som nesten alltid har pastellfarger. 
 
Så tok jeg en titt i skapet. Og fant ut at jeg kanskje ikke trenger å kjøpe en ny akkurat i år. Ei heller de neste femten årene. Eller femti. Noen som kjenner seg igjen?

Til mitt forsvar: Grønn er min yndlingsfarge. Jeg har grønne øyne. Grønn øyenskygge til grønne øyne er fint. 

Men jeg tar meg selv i å se på samlingen og tenke at jeg mangler akkurat den nyansen av lysegrønt som jeg har mest lyst på. Den lyse lyse, uten for mye innslag av hverken gult eller blått. Stila-skyggen i skrinet nederst til høyre er kanskje det nærmeste jeg kommer. 

La Bohème på kino i kveld!

 
(Foto: Erik Berg, Den Norske Opera og Ballett)
Bor du i eller i nærheten av følgende steder, bør du befinne deg på kinoen i ettermiddag kl. 1750:
Alta - Arendal - Bergen - Bodø - Bryne - Bømlo - Fjaler - Drammen - Elverum - Etne - Flekkefjord - Fredrikstad - Førde - Gjøvik - Hamar - Hammerfest - Haugesund - Kirkenes - Kongsberg - Kragerø - Kristiansand - Kvinesdal - Larvik - Leknes - Levanger - Lillehammer - Lørenskog - Mo i Rana - Molde - Namsos - Narvik - Notodden - Oppdal - Oslo - Porsgrunn - Sandefjord - Stavanger - Steinkjer - Stord - Tromsø - Trondheim - Tysvær - Ullensaker - Vadsø - Voss - Ørland. - og kanskje enda flere, så sjekk nettsidene til din lokale kino for mer info. 

Da skjer det nemlig en historisk begivenhet: For første gang sendes en operaforestilling direkte fra Den Norske Opera til en hel rekke norske kinoer, og det er ikke en hvilken som helst forestilling heller. Det er Puccinis La Bohème, en av historiens vakreste og mest kjente operaer, med Marita Sølberg - som har Norges desidert nydeligste sopran - i hovedrollen som Mimi. Dette har jeg drømt om lenge! Forestillingen har fått veldig gode kritikker, og selv skaffet jeg meg billetter allerede i august til en kveld litt senere i vinter. Det har vært utsolgt lenge, så at hele Norges befolkning nå får muligheten til å se den in the comfort of their own kinosal, er intet mindre enn sensasjonelt - og forhåpentligvis noe som kan bli et nytt tilbud. 

Da vet dere hva dere har å gjøre! Blås i Melodi Grand Prix-delfinaler og reklamefilmprisutdelinger og oppsøk heller ekte lidenskap og musikk slik den store operamesteren skrev det - og husk for guds skyld lommetørkle og vannfast sminke for å unngå pandaøyne. 

God fornøyelse!!