Her skulle dere ha vært, kjære lesere. En helt overveldende konsert med Marcos Valle, brasiliansk legende med 50 år lang karriere, og god venn og samarbeidspartner av Stacey Kent som vi jo liker her i denne bloggen! Omtale i musikkbloggen.
lørdag, oktober 31, 2015
Marcos!
Her skulle dere ha vært, kjære lesere. En helt overveldende konsert med Marcos Valle, brasiliansk legende med 50 år lang karriere, og god venn og samarbeidspartner av Stacey Kent som vi jo liker her i denne bloggen! Omtale i musikkbloggen.
fredag, oktober 30, 2015
Glamorøs fredag
God morgen alle sammen! Her på hjemmekontoret dufter det av klementiner, jeg fant ut at det ikke var noen grunn til å motstå det oransje berget som møtte meg da jeg kom inn på butikken i går. Jeg brygger dagens andre ladning med te, katalogiserer franske romanser og går snart i gang med flere Bach-kantater, og i kveld er det konsert med Marcos Valle på Oslo world music festival! Ellers i helga blir det Weidemann-utstilling og besøk av mamma, og forhåpentligvis en del søvn - har litt å ta igjen.
Dagens duft er Hermès Voyage, Morgenbladet og Klassekampen ligger klare på bordet ved siden av meg til lunsjpausen, og etterpå skal jeg ut i hagen og plukke inn oktoberbergknapp. De er forresten fine å gi bort - jeg har hatt med meg en bukett som gave til vertskapet i to middagsselskaper i det siste. Dessuten har jeg appelsinblomstkjeks å dyppe i teen!
Ha en fin dag alle sammen, og kom for all del med deres fredagsrapporter! Det er så hyggelig!
mvh
Glamourbibliotekaren
torsdag, oktober 29, 2015
Leppestift!
I dag kommer jeg med et leppestift-tips for senhøsten! Chanel sin Rouge Allure i fargen Enigmatique (135) er en av de jeg bruker mest for tiden. Jeg nevnte den i fjor også, men den er jo tidløs og funker året rundt og når som helst. (Vet ikke om fargen blir helt riktig på alle skjermer, så dere får ta mitt ord for at den er lekker.)
Den er ikke knall-knæsj-pang-rød, men har en litt dempet nyanse, som frisker opp et høstblekt ansikt uten at man ser ut som en klovn.
P.s. Nå i ettertid ser jeg at fargen virkelig er helt forskjellig fra skjerm til skjerm - her jeg sitter nå, ser den brunaktig ut. Det er den ikke på noen måte!
onsdag, oktober 28, 2015
Frauenliebe und - leben
Robert Schumann er en komponist jeg setter svært høyt, ikke minst hans liederkunst. Sangsyklusen "Frauenliebe und -leben" finnes i mange gode innspillinger, men jeg tror nok denne - med Anne Sofie von Otter og Bengt Forsberg - er den som har satt standarden hos meg. "Seit ich ihn gesehen", sang nr. 1, er noe av det fineste jeg vet innen tyske lieder fra romantikken. Ro i kropp og sjel.
tirsdag, oktober 27, 2015
Høsten på sitt fineste
Det var en så nydelig dag nå på søndag! Vi ruslet i Slottsparken, sparket i løvet, så opp på trærne og himmelen, og satt på en benk og delte en appelsinscone. Veldig fint!
søndag, oktober 25, 2015
Et søndagskurs i Bach-kantater, til glede for musikkvenner
Bach jobbet som kantor i Leipzig de siste 25 år av sitt liv. Det innebar å skrive en ny kantate til hver søndag i kirkeåret. Dette gjorde han i flere år, så man kan anta at han skrev kanskje omkring 300 stykker bare i Leipzig. I tillegg hadde han skrevet noen tidligere i karrieren. 200 av hans kantater er bevart, og det er flere ensembler som har spilt inn alle sammen på plate. En kantate er et lite flersatsig verk for solister, kor og et lite instrumentalensemble, som var ment å oppføres i gudstjenesten, ergo er teksten ofte delvis hentet fra den bestemte søndagens bibeltekst.
De fleste kantatene starter med et åpningskor, for kor og det lille orkestret. Deretter kommer resitativer og arier. Et resitativ minner litt om talesang, de forteller noe, men har i Bachs kantater alltid en fast melodi, det er ikke improvisasjon. Det synges av én solist, akkompagnert av continuogruppen (continuo: et akkordinstrument, som f.eks. cembalo, orgel eller lutt, samt et bass-instrument - fagott, gambe). Ariene synges også av solister, gjerne med et soloinstrument i tillegg til continuo. Fiolin, obo og fløyte er vanlig her. Bachs kantatearier er noe av det vakreste han skrev! Kantaten avsluttes som regel med en koral, altså en salme, med kor og orkester. Noen kantater er solokantater, det vil for eksempel si at åpningskoret er byttet ut med en arie, og at det er én solist som synger alle satsene.
Innspillingene er viktige når det gjelder Bachs kantater. Det er ulike framføringspraksiser, og ulike teorier om hvordan Bach hadde ment hvordan det skulle framføres. I dag spiller de fleste ensemblene på originalinstrumenter, dvs barokkinstrumenter som er bygget i tradisjonen fra den tiden, som igjen preger klang og spillestil. Få utøvere, raskere tempo, mindre vibrato, stor kontrast fra 60-tallets innspillinger. Den største krangelen i dag går ut på korsatsene, og hvorvidt Bach mente at det skulle være flere sangere per stemme i koret, eller om korsatsene rett og slett ble sunget av en kvartett - nemlig de fire solistene på hver sin stemme. Sistnevnte tradisjon kalles OVPP, One Voice Per Part, og det finnes flere innspillinger av Bachs vokalverker hvor de bruker dette - f.eks. Sigiswald Kuijken sine. Da er det ekstremt viktig at de fire sangerne har gode pene stemmer hver for seg, og at samklangen er bra, ettersom man kan høre hver stemme så godt.
Sir John Eliot Gardiner tilbrakte hele år 2000 (250 år siden Bach døde) på sin verdensturné med Monteverdikoret og de engelske barokksolistene. De spilte inn så å si alle Bachs kantater på den søndagen kantaten var skrevet til, og det gjorde de i kirker rundtom i Europa og i USA. Det er en flott samling plater, noen kan jo kanskje bære preg på kort innstuderingstid, men virkelig - det er mye fint der. Jeg abonnerte på serien og har alle sammen stående i hylla mi. Men det er ikke nok for meg. Fordi:
En annen grunn til at innspilling er viktig, er at en såpass stor del av en kantate er solosang. Da bør man velge innspilling der man liker sangerne, det sier seg selv. For eksempel altstemmen, den er særlig viktig i pasjonene siden noen av de vakreste ariene er skrevet for alt. Nå for tiden synges denne oftest av en kontratenor, og hvis man sammenligner innspillinger - de som bruker en kvinnelig alt og de som bruker kontratenor - synes jeg ofte sistnevnte kommer best ut av det. (Unntaket er Kuijken, som bruker Petra Noskaiova, en av de beste altene nå for tiden.) Så kan man jo ha sine favoritter, det kan jeg love dere at jeg har. Gardiner sin serie har sikret meg at jeg har alle kantatene, men jeg vil også ha noen av dem i flere innspillinger, så jeg får med meg de beste sangerne jeg vet.
Masaaki Suzuki og Bach Collegium Japan har også spilt inn alle kantatene. Bassen Peter Kooy synger på nesten samtlige. Bare det er grunn nok til å velge Suzukis serie! Kooy er kongen av barokk bass-sang, han har definert hvordan det bør lyde, og han er en stor grunn til at jeg de siste par årene har reist langt avgårde for å høre Bachs større vokalverker (pasjoner + messe i h-moll) med en annen stor dirigent, kanskje min største favoritt: Philippe Herreweghe (jeg har hilst på Peter Kooy en gang og har sjelden vært så starstruck!). Herreweghe og Suzuki bruker en del av de samme sopransolistene, som Carolyn Sampson og Hana Blazikova, og Herreweghe bruker også Dorothee Mields ofte. Merk dere disse tre navnene. I tillegg har Herreweghe begynt å bruke engelske Grace Davidson, hvilket jeg håper han fortsetter med, for hennes Johannespasjon-arier i Barcelona i påska var overjordiske. Jeg gråter alltid på disse konsertene, det er så sterkt og så nydelig. Å legge opp feriene sine etter hvor dette ensemblet framfører Bach, er et valg jeg aldri kommer til å angre på.
På kontratenorsiden liker jeg Damien Guillon, Andreas Scholl, og japanske Yoshikazu Mera. Robin Blaze er også ok (- og hvis det skal være en kvinne, styrer jeg nok unna Natalie Stutzmann og Bernarda Fink akkurat i denne sammenheng, de er for mørke i klangen). Tenorer kan veldig gjerne være Mark Padmore, James Gilchrist, Ian Bostridge, Gerd Türk som Suzuki bruker mye, eller kanskje aller helst han som har sunget på alle Herreweghe-konsertene jeg har vært på, samt Herreweghes to nyeste kantateplater: Thomas Hobbs. Antagelig den aller fineste Bach-tenoren jeg noensinne har hørt! Som sagt er Peter Kooy min favoritt hva bass angår, men også f.eks. Peter Harvey.
Og det finnes flere komplette samlinger. Ton Koopman og Amsterdam Barokkorkester for eksempel, her er det også mye fint - ikke minst de kantatene hvor sopranen Deborah York er solist. Jeg nevnte Sigiswald Kuijken, han har gjort alle med sitt ensemble Le Petite Bande. Stort sett veldig, veldig fint. Så har vi Nikolaus Harnoncourt og Gustav Leonhardt, de har sin måte å gjøre det på. (Disse må jeg høre mer på, jeg har hele boksen stående på bordet mitt på jobb.) I det hele tatt er det noe for enhver smak. Man trenger jo virkelig ikke å ha én komplett serie, man kan selvfølgelig plukke herfra og derfra. Det viktige er at man liker den innspillingen man velger, at man gjør bevisste valg utifra f.eks. solistene.
Jeg har skrevet om pasjonene tidligere, det er jo det samme som gjelder for dem.
Hvis man, som meg, ikke har særlig peiling på kirkeåret og ikke er særlig religiøs av seg, og dermed ikke har helt oversikt over hvor langt vi er kommet i treenighetstiden eller når såmannssøndag egentlig er, er det fint å ha en god kilde til info omkring disse kantatene. Jeg kan av hele mitt hjerte anbefale nettstedet Bach-Cantatas.com. Jeg bruker den minst ukentlig, både på jobb og hjemme, og man kan altså gå inn på hver eneste kantate og se hvilken besetning den er skrevet for, helt ned på satsnivå kan man se hvilke instrumenter som spiller, hvem som har skrevet teksten, hvor i bibelen den evt er hentet fra, og man kan se hvilke innspillinger som finnes. I tillegg er det diskusjonsforaer og greier, jeg har ikke kastet meg ut i det foreløbig. Dessuten er det en bra oversikt over kirkeåret og hvilke datoer som gjelder i år, og dermed hvilke kantater som gjelder på hvilke søndager. Så kan man klikke seg inn på hver og en og sjekke innspillinger.
Spørsmål? Fyr løs, for all del! Jeg svarer etter beste evne. (Muligens mens jeg hører på Suzuki-innspillingen av BWV 98, en av dagens kantater, for der synger både Hana Blazikova og Peter Kooy.)
P.S. I Oslo kan man finne gode innspillinger i musikkavdelingen hos Eldorado i Torggata - de har både Suzuki-, Gardiner- og Herreweghe-innspillingene. Ellers vil jeg anbefale platebutikken mdt.co.uk, der har jeg handla svært mye de siste årene mens byen var uten klassisk platebutikk. (Amazon.co.uk har også bra utvalg stort sett.) Jeg vil som vanlig slå et slag for å kjøpe plater, enten fysisk eller på f.eks. iTunes, og særlig når det gjelder klassisk - for strømmetjenestene har indeksert klassiske plater så dårlig. (Det er vanskelig å få god oversikt over hva som finnes, eller hvilken arie eller sats man egentlig lytter til. Relativt umulig å søke, da de ikke har avansert søk - og har de det, så er det som sagt indeksert og katalogisert så dårlig at man uansett ikke får treff på alt man vil.)
John Eliot Gardiner dirigerer Monteverdikoret og The English Baroque Soloists i Himmelfartsoratoriet i Nikolaikirche, Leipzig, juni 2013.
lørdag, oktober 24, 2015
God helg!
En deilig lørdag, helt uten planer - jeg har lest aviser, vært på biblioteket, drukket uhorvelige mengder te, ryddet i klesskap og hørt på radio. Nå har jeg tenkt å slenge meg oppi sofaen og se Dagsrevyen og deretter kanskje en film. Eller høre på opera i P2.
Håper dere også har fine lørdager!
fredag, oktober 23, 2015
Glamorøs fredag
God morgen på denne herlige fredag! Jeg travet fornøyd avgårde til jobb i dag, det var 11 varmegrader klokka seks, og det blåste mild vind som gjorde at løvet virvlet i lufta rundt meg. På øret: gå-i-takt-spillelista mi (som består av Stevie Wonder, Steely Dan, Earth, Wind & Fire osv, langt unna sånt som akkompagnerer spinning-timene på Sats).
Dagens duft er Mitsouko, jeg har burgunderfargede negler og nesten ingen konkrete planer for helga. Deilig! Da blir det nok mye tid til lesing av bøker og lytting til plater. Og kanskje en søndagstur! (dog ikke i åpen bil med blomsterpotte på hodet som Audrey over her)
Dere som ikke har meldt inn hva dere leser for tiden, må gjerne gjøre det i gårsdagens "Kva las du no"-post! Og alle sammen er hjertelig velkomne til å rapportere om sine fredager, som vanlig. Kom inn, kom inn!
Riktig god helg!
mvh
Glamourbibliotekaren
torsdag, oktober 22, 2015
Kva las du no?
Hey fellow book addicts! Hva leser dere for tiden?
Jeg har holdt sofaen i noen dager og pløyd meg gjennom en hel del, som dere jo kan se her i bloggen, og nå holder jeg på med Paul Austers "Leviathan" fra 1992. Det er alltid herlig å stige inn i Austers univers, og særlig når boka åpner med snøstorm og vinter på Manhattan. Been there, done that. Noe så uforutsigbart som New York City i vintermånedene!
Få høre hva dere fordyper dere i!
Mummipappa på eventyr / Tove Jansson. - Oslo : Aschehoug, 1983. - 118 s.
Mummidalen må man besøke med jevnlige mellomrom. "Mummipappa på eventyr" tror jeg ikke jeg har lest siden jeg var liten. Veldig koselig å høre om hans ungdomstid igjen! Med Fredriksen og Fjomsedyret og Mymlen og alle de små mymlebarna. Og selvfølgelig: Hans første møte med Mummimamma!
onsdag, oktober 21, 2015
Dagens kåpe
Jeg gleder meg til å finne fram fjorårets kåpe! Any day now.
Kirsebærhaven / Anton Tsjekhov. - Oslo : Solum, 1985. - 93 s.
Knitrende ved i ovnen, en kanne te, et ullpledd, og Tsjekhovs skuespill "Kirsebærhaven" fikk være medisin mot høstforkjølelsen i går. "Kirsebærhaven" har undertittel "komedie i fire akter", og visstnok mente Tsjekhov at dette var en komedie, tilnærmet en farse - men med denne graden av livsløgner og hvordan den gamle kjente verden rakner for hovedpersonene, vil jeg i likhet med Stanislavskij kalle det en tragedie. Teatermannen Stavislavskijs revolusjonerende tanker var at skuespillerne skulle leve seg ordentlig inn i sine karakterers liv og tilværelse, ha medfølelse og komme veldig nært rollene sine, og da er det jammen ikke rart at han hadde problemer med å kalle dette en komedie. Godseierinnen er helt blind for hva som skjer rundt henne, hun sløser bort alle sine penger, mister gård og grunn - men arrangerer allikevel ball, selv om de prominente gjestene sluttet å komme for mange år siden. Bare det gamle tjenerskapet er igjen, samt hennes bror, og de lengter tilbake til barndommen og snakker om hvor fint de hadde det i dette huset - samtidig som godset blir solgt på tvangsauksjon og de må flytte til byen. Og selv om de kan virke optimistiske på slutten av fjerde akt, når de forlater sitt deilige hjem og begynner på scratch, narrer de ingen.
Tsjekhov var virkelig en mester. Han har ømhet for karakterene sine, samtidig som han er nådeløs når han bryter illusjonene deres.
Andre omtalte verker av Tsjekhov:
tirsdag, oktober 20, 2015
The curious incident of the dog in the night-time / Mark Haddon. - New York : Vintage Contemporaries, 2004. - 226 p.
En snakkis i mange år, og jeg kjøpte den på The Strand i New York i april. Fortelleren er det 15 år gamle mattegeniet Christopher, som bestemmer seg for å skrive en kriminalbok om sine forsøk på å løse en drapsgåte - han finner nemlig naboens hund død, og blir først mistenkt for drapet selv. Christopher har antagelig en form for autisme, hvilket aldri nevnes (annet enn "special needs" et par steder), men utifra hvordan han beskriver sine opplevelser og tanker, og hvor vanskelig det er å forstå alt som sies indirekte i overført betydning (og det er MYE i løpet av en dag, bare legg merke til det selv), gir han et bilde av hvordan det er å være en slags outsider i samfunnet. Alt er jo lagt opp til at man skal forstå kroppsspråk, ironi, metaforer, skilt, og alt som "goes without saying". Christopher sliter med dette. Foreldrene hans har lært seg til å forstå noenlunde hvordan han fungerer, men hans lærer er nok den som forstår han best, og som lærer han måter å takle ting på.
Den ga meg assosiasjoner til "The sound and the fury" av William Faulkner i blant, selv om det er to helt forskjellige hovedpersoner (Christopher er relativt velfungerende, Benjy er pleietrengende). Men det er noe med måten de beskriver sine egne reaksjoner på, f.eks. at de skrek og hylte og la seg ned på gulvet, uten å legge til hvordan de opplevde situasjonen emosjonelt. Kun hvordan de reagerte fysisk.
Absolutt leseverdig!
P.S. Omtalen av lørdagens eventyrlige konsert med Grigory Sokolov er herved lagt ut i musikkbloggen!
Klokken og sengen / Eline Lund Fjæren. - Oslo : Oktober, 2015. - 141 s.
Jeg har fulgt Morgenbladets serie om ensomhet nå i høst. Eline Lund Fjærens bidrag gjorde meg nysgjerrig, hun skrev om sin egenvalgte ensomhet i en periode, og har i år gitt ut ei bok som handler om en ung jente som går enda lenger og isolerer seg fullstendig fra omverdenen. Hun skriver godt, beskriver en temmelig destruktiv tilværelse, og det er virkelig ingen lystig bok.
Gilmore Girls revival?
New York Magazine brakte meg den hyggelige nyheten i dag tidlig: Nå går det rykter om at Netflix tenker å vende tilbake til Stars Hollow - med fire 90minutters lange splitter nye episoder!! La oss krysse fingre!! En serie hvor det refereres både til Captain Stubing og Simone de Beauvoir nærmest i samme setning, hvor både musikk- og litteraturhistorie har en stor plass, det samme med outsidere, OG hvor det å være smart og å kjenne sine klassikere vinner hver eneste gang - det burde være flere slike.
Hva har skjedd siden sist??
søndag, oktober 18, 2015
Oktober-teselskapet 2015
Teselskapet i oktober er definitivt en av de bedre tingene mest høsten! Innbydelsene sendte jeg i posten forrige helg, skrevet på et av de fine brevpapirene jeg kjøpte i Toscana for noen år siden. (Der kan de jo virkelig kunsten! Husk å hamstre brevpapir når dere er der!)
I formiddag kom gjestene, og jeg hadde plukket inn ringblomster fra hagen og dekket på med Ostindia-serviset til Rörstrand.
Mye melis på rømmekaka!
Og Wedgwood-tekanna fikk kjørt seg med påfyll etter påfyll.
Daimkake, dere. Avhengighetsskapende. Jeg har vært en addict siden dens popularitet sprengte alle grenser på slutten av 80-tallet.
Blomster fra hagen på alle bord.
Og gjestene fikk som vanlig plukke ut bøker jeg skal lese i den kommende uka. Denne gangen Mark Haddon, Paul Auster og Anton Tsjekhov. Ikke meg i mot!
Vi drakk grønn eple- og kanel-te (i den fine boksen), Kobbs Earl Grey, og Perchs svarte kvede-te (i det franske syltetøyglasset).
Heldigvis er det bare ca tre måneder igjen til januar-teselskapet! Og som jeg pleier å si: Det er så koselig å invitere til selskap på en helgeformiddag! God stemning, fin musikk, interessante samtaletemaer og tekanner som på magisk vis alltid er fulle av nytrukket te. Og det beste: gode venner som alltid synes det er hyggelig å komme på besøk! Det er en så fin måte å sosialisere på, det å invitere hverandre hjem. (Var det ikke mye mer av det før i tiden egentlig? At man stakk innom hos hverandre, spiste kveldsmat, denslags? Spontaninviterte på middag? La oss innføre denslags igjen! Lavterskel!)
Tidligere selskaper (til inspirasjon) :Heldigvis er det bare ca tre måneder igjen til januar-teselskapet! Og som jeg pleier å si: Det er så koselig å invitere til selskap på en helgeformiddag! God stemning, fin musikk, interessante samtaletemaer og tekanner som på magisk vis alltid er fulle av nytrukket te. Og det beste: gode venner som alltid synes det er hyggelig å komme på besøk! Det er en så fin måte å sosialisere på, det å invitere hverandre hjem. (Var det ikke mye mer av det før i tiden egentlig? At man stakk innom hos hverandre, spiste kveldsmat, denslags? Spontaninviterte på middag? La oss innføre denslags igjen! Lavterskel!)
Januar 2015
Oktober 2014
Januar 2014
Januar 2013
Oktober 2012
Januar 2012
April 2011
Januar 2011
November 2010
Januar 2010
Januar 2009
Finn stilen: Teselskap 1
Finn stilen: Teselskap 2
I'll be me (2014)
Her kommer et tips om en film jeg anbefaler alle å se: "I'll be me", dokumentaren om sangeren og gitaristen Glen Campbells avskjedsturné og stadig økende grad av Alzheimers. Campbell er i dag 79 år og fullstendig pleietrengende, men klarte i 2011 å gjennomføre en siste turné med utrolige 150 konserter, med tre av sine barn i bandet samt kona som passet på at alt gikk riktig for seg. Filmen viser at han stadig ble dårligere, og at de til slutt ble enige om at de ikke skulle legge til flere konsertdatoer. Han hadde glemt alle tekstene, måtte lese dem på skjermen foran seg når han sang, men gitarspillet - det satt. Han husket ikke lenger hva datteren het, men når han hengte på seg gitaren kom de fineste toner ut.
En rørende film om en musikklegende man ikke kommer utenom.
Ikke minst på grunn av denne, kanskje en av de fineste popsangene som noensinne er skrevet:
Låtskriver er Jimmy Webb, som også har skrevet slagere som "The moon's a harsh mistress", "By the time I get to Phoenix" og "Highwayman". Samt ei bok man bør lese om man er interessert i låtskriverkunst, Tunesmith.
Se filmen. Det er mitt beste tips i dag.
lørdag, oktober 17, 2015
Tea Shop Earl Grey Crème
Lørdag formiddag med god te, sol ute, fin musikk og fri! Jeg har satt ned nærmere hundre løk som skal blomstre fint til våren - mange typer narsisser og krokus. Koppen er Figgjo Soløye, tekanna er Figgjo Sissel. Vasen er Bavaria. (Alt er som vanlig secondhand.)
Ha en god lørdag alle sammen!
fredag, oktober 16, 2015
Glamorøs fredag
Ha en riktig fin fredag kjære lesere, og jeg blir veldig glad om dere legger igjen rapport i kommentarfeltet om hva som setter en spiss på deres dag! (Åh, en ting til: Varme sokker.)
Hjertelig hilsen eders Glamourbibliotekar.
P.S. Husk tv-aksjonen på søndag! Herved oppfordrer jeg alle som kan om å melde seg som bøssebærer!
onsdag, oktober 14, 2015
Joacim / Axel Jensen. - Oslo : Cappelen, 1961. - 256 s.
Om kjærlighet, plikt, lengsel, drømmer, svik. Om å forlate et kjedelig liv med en litt for trygg og ensformig jobb, en kritisk svigerfar og et vinterkaldt Norge. Om å følge sine drømmer, og kanskje som vanlig - uten å tenke nok på konsekvensene og hvem man sårer.
Jeg ble hentet på jobben i går - av en kjekk mann (min) med te på termos, og en plan om å dra ned til sjøen. Jeg liker å lese ved sjøkanten!
Lav sol
Det er fint å rusle en tur i hagen for å se hvor den lave oktober-ettermiddagssola treffer.
Inne også.