True love

Denne. 

Den beste kaprifolduften jeg vet. Den holder til på enden av verandaen vår, den klatrer oppover fra bedet under, og den er så diger og dufter så intenst at jeg blir helt ør i hodet og hjertet og kropp og sjel av pur kaprifollykke. Jeg liker all slags kaprifol, den som vokser vilt på Sørlandet, den rødrosa som er mer vanlig og som jeg fanget med meg på kaprifolslang da vi bodde på Sagene, eller på pensjonatferie i skjærgården i Sverige, og den gule søtladne på Capri naturligvis - men denne lysegul-lyserosa varianten her som jeg ikke ser så ofte - den er helt himmelsk. Den har innslag av kardemomme og bittelitt kanel-aktig, og bittelitt Capri-sødme, og om kvelden (særlig etter regnvær) er den helt berusende. 

For to år siden ble jeg tatt med ned i hagen i søvne, midt på natta, for å snuse inn duften. 

Vi har kaprifol litt overalt i hagen - det vokser en sammen med klematisen ved inngangspartiet, vi har en som klatrer i prydkirsebæren, en som klatrer i en av syrinene, en som klatrer på verandatrappgelenderet, en som klatrer sammen med flammentanzrosene på langsiden av verandaen, og denne fantastiske på enden. Alle blomstrer på forskjellige tidspunkt. Kaprifol hele sommeren. Og akkurat nå: Den aller beste av dem.