Glamour Profession

Det er sommer. Nå må vi ha en dose Steely Dan, synes jeg.




Fra Gaucho, mesterverket fra 1980. Jeg kjøpte min da jeg var 17, på His Master's Voice i London.

Min helt

Salem spilte i går. Endelig!

Takashimaya

Sørgelige nyheter - Takashimaya i New York legges ned. Det fine og smale varehuset på 5th avenue, inneklemt mellom den ekle Guccibutikken og lignende forretninger - man har som regel gått forbi før man vet ordet av det. Med mindre man vet at dette er et sted å bruke litt tid på. Nydelige klær, en helt unik blomsteravdeling, The Tea Room... Og min favoritt: Parfymeavdelingen i toppetasjen. Den minst stressende parfymebutikken jeg har vært i i hele mitt liv. Man får gå i eget tempo, sette seg ned, sniffe, teste, tenke. Et lyst og stille rom, store vinduer, underbare dufter. Heldigvis har jeg en suvenir derfra: T by Takashimaya.

Sist i mai

I går gjorde jeg noe fint og sommerlig: Jeg kjøpte over ett kilo sitroner. Sitronskiver, isbiter og eplemynteblader i vannet - og sitron i salaten. Hele uka. En skål på kjøkkenbenken fylt til randen av fine gule sitroner. Tennene løper i vann!



Etter å ha plantet et plommetre hvis opprinnelse er fra et eldgammelt munkekloster, samt en lilla syrin fra mine foreldres hage, spiste vi sen middag ute på verandaen i går kveld. Sola forsvant ikke før etter halv ti. Bordpynt: Bukett plukket i egen hage. Jeg kan fremdeles ikke tro det er sant.

Dagens kjole

Noe sånt kunne jeg tenke meg å ha til sommeren. En florlett, gjerne stripete, litt lang kjole som flagrer i vinden når jeg går kveldstur. (Denne er fra Cabbages & Roses)

Farvel, nydelige hvite blomster!

Morellblomstringen er allerede over. Jeg rakk heldigvis å nyte den på flere måter - drikke saft under treet, lese under treet, høre på radio under treet, ligge på benken og se tilfreds opp i blomsterhimmelen over meg. Nå er det et år til neste gang, så derfor får dere et bilde av treet i solnedgang.

Om Grand Prix

(Aller først: I fjor da Norge vant, var det flere blogglesere som lurte på hvorfor jeg ikke nevnte Grand Prix her i bloggen. Vel, jeg løp på det tidspunkt rundt i leiligheten og pakket koffert og hengte opp klær til tørk og forberedte reise. Da den norske delegasjonen landet på Gardermoen til kaos og folkemengde, var vi forlengst i Paris.)

Fra jeg var omlag 5 til jeg var 16-17 fulgte jeg entusiastisk med på Melodi Grand Prix. Jeg har stadig en del av de internasjonale finalene fra 80-tallet på VHS, noen så å si utslitte, og jeg husker fremdeles hvordan koristene danser og hva dirigentene heter. Jeg husker overhodet ikke plasseringene eller hvor mange poeng Norge ga de forskjellige landenes bidrag. Jeg og min kusine hadde våre egne knagger å henge låtene på, alt etter hva/hvem artistene lignet på, hvilken melodi som ble plagiert (noe som forekommer relativt ofte i Grand Prix), eller hvem vi kjente som heiet på akkurat den låta. Eller andre og helt usaklige assosiasjoner. Min Grand Prix-kunnskap hadde med andre ord ikke egnet seg i konkurranser som Kvitt eller Dobbelt - den er altfor intern og umulig for andre å se logikken i. Og altfor avgrenset til en helt konkret periode, nemlig 1982-1993.



Så kom et par år der jeg ramla helt av. Finalen i 95 da Norge vant, så jeg ikke. Jeg hadde ikke tv, og jeg spilte konsert den kvelden. Året etter, da finalen skulle holdes i Norge, kjøpte jeg billett til generalprøven. Så fikk jeg tilbud om å sitte i den norske fagjuryen, for å dekke opp "norsk musikkfaglig ung kvinne under 30"-kvoten, og da gjorde jeg det istedet og solgte billettene mine. Dette var før televotingens tid, og vi i juryen hadde all makt.

Jeg forble i juryen i årevis, som etterhvert ble en slags back-up i tilfelle det nye systemet med televoting kræsja. Men i fjor ble det nye regler - juryens stemmer skulle telle 50%, og EBU ville den skulle bestå av musikkjournalister. 12 års jurytjeneste var over (i 2002 var ikke Norge med i GP), jeg stod der helt uten planer, og alle jeg kjente hadde sine faste tradisjoner og fester og opplegg. Min tradisjon i alle disse årene var jo å henge i et kaldt tv-studio på Marienlyst sammen med ti-tolv fremmede mennesker. Grand Prix var jobb. En morsom jobb, vel å merke.


I løpet av disse årene i juryen endret jo Grand Prix seg kraftig også. Flere og flere land kom til, orkestrene forsvant, nesten alle sang på engelsk, det ble semifinaler, land ble slått ut. Og jeg var mer forvirret enn noengang. Si "Tyrkia 1985" og jeg kan vise deg hvordan de tre mennene går/danser inn på scenen. Si "Italia 1987" og jeg kan vise deg hvordan dirigenten trampet med foten før orkesteret begynte å spille. Si "Sverige 2001" og jeg har nå ingen anelse om hvilken låt det var. Når folk snakker om hvor flott Maltas Chiara sang i 2005, aner jeg ikke hva de snakker om (jeg måtte google henne nå). Jeg har nesten glemt at Malta er med i Grand Prix igjen, for det var de jo ikke på 80-tallet. Jeg vil ikke engang komme innpå tidligere Jugoslavia/Sovjet. I hodet mitt råder det komplette kaos om hva og hvem og hvor og hvorfor og når etter 1992/93.


Men i år. I år bestemte jeg meg sent men godt for å engasjere meg litt mer, siden finalen tross alt arrangeres av NRK her i Norge. Jeg skulle i allefall høre alle låtene på forhånd. Jeg skulle se begge semifinaler + finalen på tv. Da jeg så katalogiserte årets Grand Prix-plate og hørte Nederlands/Frankrikes/Storbritannias bidrag (stryk det som ikke passer), kom tvilen som et bokseslag i magen. Men så dro jeg på omvisning i Telenor Arena - og da bestemte jeg meg for at jeg ville oppleve dette på nært hold. Ikke finalen - jeg er ikke millionær - men generalprøven skal jeg få med meg live. Jeg er imponert og stolt over hva NRK har fått til, hvor smooth alt virker, hvor gjennomtenkt alt er der ute på Fornebu. Lysriggen er den kuleste i Grand Prix-historien, og programlederne er profesjonelle og dyktige - og det aller beste - de har ingen slike pinlige flørtegreier seg i mellom, sånn som vi har blitt tvunget til å bevitne i de siste årenes finaler.

Derfor setter jeg kursen ut til Fornebu nå om få timer. Finalen ser jeg på tv hjemme i kveld. Noen favoritt har jeg dog ikke (det slo meg da jeg listet opp grunnene til å følge med på årets finale over her - musikken er ikke av stor betydning for meg akkurat i denne sammenheng). Hadde Salem al Fakir vunnet i Sverige, hadde jeg hatt nervene i høyspenn og sendt inn hundre stemmer. Men jeg antar jeg kan ta det med ro i kveld, det kommer igrunnen på det samme hvem som vinner. Eller kanskje ikke. (Kanskje holder jeg med Romania pga det groovy refrenget)

Mitt forhold til Grand Prix vil alltid, alltid, være av nostalgisk art. Dirigenter, orkester, litt halvveis koreografi, og en scene med relativ enkle dekorasjoner ved siden av poengtavla. Jeg er glad for at konkurransen fremdeles eksisterer, jeg er glad for at den inkluderer mange flere land enn tidligere, jeg er glad den har fått en oppsving her i Norge både musikalsk og oppmerksomhetsmessig sett, og jeg er glad for at NRK bruker sin ekspertise til å lage flotte show nå når de er vertskap. Jeg er ikke glad for at orkesteret er borte, jeg er ikke glad for at all musikken er forhåndsinnspilt, og det kunne virkelig ikke falle meg inn å høre på Grand Prix-platene fra de siste femten år hjemme i min egen stue. De gamle finalene, i den grad jeg har dem på LP, snurrer på tallerkenen en gang eller tre hvert år på denne tida, og jeg smiler lykkelig. 1986 ligger klar nå. Og jeg setter den på og får et flashback av leikarringstevne med lang bussreise og Grand Prix-kassetten over det skurrete anlegget i bussen, barbiedukker, rosa hårspenner og matchende conversesko, sol og sommer og pikerommet med den gamle kassettspilleren.



Så på en dag som denne kan vi jo unne oss et gjensyn med den låta som har de aller fleste av de riktige Grand Prix-elementene - nemlig Spanias bidrag i 1973.

• Orkester - check!
• Synger på eget språk - check!
• Flerstemt - check!
• Modulerer opp en halvtone mot slutten - check!
• Masse 11-akkorder - check!
• Nedadgående bassgang i refrenget - check!
  
• Store sprang i melodien - check!
• Komponert av en person som senere har skrevet flere flotte Grand Prix-melodier - check!
  

Ha en riktig flott Grand Prix-kveld, alle sammen!

Bambi

Min mamma ringte meg fra en lokal antikvitetsbutikk i vår og sa hun hadde funnet et gammelt lite serveringsbrett med rådyr på, og hun trodde jeg ville like det. Jeg sa ja takk uten å tvile et sekund.

Glamorøs fredag

God morgen! Hjemme igjen etter en liten innenlandsreise, og det er så uvant å ha en hverdag fri her hjemme at jeg nesten blir paralysert. Men etter frokosten bærer det ut i hagen, da jeg har et tosifret nye stauder og trær å plante etter reisen! Morelltreblomstringen er erstattet med lilla syriner, så da er det jo ikke noe tvil om hva dagens duft blir.

Noen loppisfunn er det også blitt, de blir nok presentert her utover.

Ha en fin dag alle sammen!

Kva las du no?

Bare en måned siden forrige gang, men pyttsan. Hva leser dere for tiden? Jeg er godt i gang med Karen Blixens "Den afrikanske farm".

Hurra!

I dag fyller min mor år, og her spiller Leif Ove Andsnes den tredje klaverkonserten av hennes yndling Rakhmaninov bare for henne:

Gratulerer med dagen, kjære fine mamma!