Rudolph sliter med å komme i gang med sitt livsverk om Felix Mendelssohn. Notater er samlet gjennom ti år, tilstrekkelig research er gjort, men noe hindrer han i å få ordene ut. En ikke navngitt sykdom gjør han skrøpelig og lite mobil, nesten fastlåst i sitt barndomshjem på landet, og nevrosene og fobiene er så absolutt tilstede. Hans søster kommer på besøk og driver han til vanvidd ved å stikke der det gjør mest vondt - hun erter han fordi han aldri får fullført det han begynner på. Dessuten blir hun alltid så mye lenger enn hun først sa. Han klager over henne, over det åndsfiendtlige i hennes miljø i Wien, over hennes kyniske eiendomsforretninger, han forakter alle hennes verdier (eller snarere mangelen på dem), men innser i enkelte lysglimt at de nok ikke er så ulike allikevel. Et lite håp tennes når han begynner å tenke på å reise bort for å skrive i varmere strøk, men mens reisen planlegges, blomstrer virkelig alle fobiene. En kort og intens bok, uten avsnitt eller kapitler, med lange setninger, mye repetisjon, en strøm av ord og tanker - formen bidrar til at vi lettere kan sette oss inn i hans situasjon og hode. Dette er et av Bernhards særtrekk som forfatter, og som mange andre forsøker å kopiere. Det var en del bruk av samme teknikk i hans roman Havaristen, som jeg leste i fjor.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Takk for din kommentar!