En liten musikalsk perle på slutten av arbeidsdagen har blitt en god vane her i bloggen. I dag: Den store jazzpianisten Erroll Garner i en vill blanding av Ralph Raingers "Thanks for the memory", Debussys "Clair de Lune", Liszts "Liebestraum" og Chopin og jeg vet ikke hva. Garner var selvlært og kunne ikke lese noter. Og en fryd å høre på. Sjekk ut plata "Erroll Garner's finest hour", utgitt på Verve i 2003 med innspillinger fra 40- og 50-tallet.
Det er ikke veldig ofte jeg blir imponert over jazzimprovisasjoner over andre låter, men denne her oser bare av hjertevarme. Jeg kommer ikke på noe bedre ord. Jeg tror han har fanget det som er (eller burde være) essensen i all musikk: Å ha det gøy.
SvarSlettÅh, jeg lar meg imponere rett som det er :) Erroll Garner var entertainer i tillegg til en svært dyktig musiker, og naturligvis hadde han et usedvanlig godt gehør - å kunne kjøre en medley over klassiske stykker på den måten, sikkert relativt spontant - det er ikke alle forunt. Og det ser alltid ut som han har det gøy! :)
SvarSlettDet er så gøy når folk musiserer så fint og freidig! Takk!
SvarSlettTomas: Ingen årsak! :)
SvarSlett