Los Angeles, 1962. Professor George Falconer opplever å miste sitt livs kjærlighet. Han mister troen på fremtiden, leter etter meningen med livet, bestemmer seg for å gjøre slutt på alt. I sin siste forelesning dropper han pensum, og holder heller et rett fra levra-foredrag til studentene sine om reklamebransjens spill på frykt, politikernes utnyttelse av folkets frykt, hvilke konsekvenser frykten har (forbrukersamfunnet i kraftig vekst + kald krig og cuba-krise), før han rydder kontoret sitt og drar hjem. Bankboksen har han tømt, avskjedsbrevene er allerede skrevet. Hans beste venninne vil at de skal reise tilbake til London sammen, men han har andre planer. Dette er en veldig estetisk film, med kraftige virkemidler i både lyd, musikk og bilder. Nåtids-scenene har ganske kjølige farger, mens Falconers minner er enten i svart-hvitt (utløst av et svart-hvitt-bilde) eller i varmere farger. Huset han bor i er noe av det flotteste av arkitektur fra den tiden - varme trefarger, fine møbler, store vindusflater som slipper inn mye lys og gir utsikt til de grønne trærne utenfor. Teamet bak "Mad Men" har bidratt som konsulenter i stilen, som var upåklagelig, bortsett fra én ting: Var det ikke Rosendahls Grand Cru-karaffel og glass som stod der på et bord? Litt overraskende, da jeg trodde dette var et av nittitallets klassikere. (Jeg har lang erfaring som bryllupsgavebord-utpakkings-systemansvarlig, og jeg tror rekorden var fem eller seks Grand Cru-karafler i ett og samme bryllup).
Colin Firth er nominert til Oscar for beste hovedrolle. Det har han fortjent. Tom Ford debuterer som regissør her, og jeg synes også han kan være fornøyd med seg selv. Nydelige Julianne Moore glir rett inn i sekstitallsstilen med sine markerte øyne og bleke hud.
Og det slår meg hvor stilig det er med en klassisk pen hvit skjorte og et svart rett slips. Never underestimate the power of a good shirt.
Åh, gleder meg til denne filmen! Colin Firth og Julianne Moore i samme film og fra denne tidsepoken - how can they go wrong? Morsomt det du sier om Grand Cru og gavebord. Produktplassering?
SvarSlettOg dessuten: Det å være gavebordansvarlig er seriøst en svært viktig jobb. Jeg ville følt meg ett hundre prosent trygg hvis jeg hadde Glamourbibliotekaren personlig som min gavebordansvarlige. Min mor, som ellers er en utmerket person, utpekte seg selv til denne sentrale posisjonen forrige gang vi hadde konfirmasjon, med vekslende hell.. Man kan ikke under noen omstendigheter bli for festeksaltert, men bevare roen og systematikken i festens hete ;)
Takk for tilliten! :) Jeg har et foolproof system med klistremerker og notatbok - effektivt og oversiktlig. Det eneste aberet er skuffelsen i små nevøer og niesers øyne når de innser at tante brud ikke selv skal åpne presangen fra dem. (neste gang bør jeg gjøre noen unntak i slike tilfeller, når jeg tenker meg om.)
SvarSlettJa, denne skal jeg definitivt se! Her om dagen tok jeg meg selv i å undre meg over hva Glamourbibliotekaren synets/ ville syntes om The Reader?
SvarSlettHar ikke sett den ennå! Den var blant filmene som hadde premiere *etter* Oscargallaen i fjor, og da plaffer jeg alltid sammen og går ikke på kino på flere måneder. Jeg ser den når den kommer på tv om et halvt år eller noe :)
SvarSlettJeg så filmen på Gimle filmfestival og gledet meg enormt til den!
SvarSlettFilmen var estetisk flott for all del, men var ikke historien ganske tynn??
Ble litt skuffet kjenner jeg..
Jeg la også merke til Rosedahl-karaffelen! Kanskje den er en kopi av en 60-tallsklassiker?
SvarSlettJeg likte estetikken i filmen, og Colin Firth (som jeg er svak for - synd han nesten alltid spiller i filmer hvor det nydelige smilet bare vises et par ganger (jf. Darcy, Bridget J, Love Actually)). Men jeg er ikke helt sikker på om jeg synes filmen var så fantastisk overall. Må tenke på det.
Lotte: Det var jo ikke Shakespeare-kompleksitet akkurat, men jeg tenker kanskje at historien i seg selv ikke nødvendigvis er hovedgreia med denne filmen :) Jeg vet ikke hva Tom Ford tenker om saken, men jeg synes i allefall den funker som en slags kunstfilm.
SvarSlettGlamourgrammatikeren: Hvis han smilte oftere, ville vi blitt bortskjemt :)
Hei kjære glamourbibliotekar! Hvor er det du ser filmene?? Ser du alle på kino eller er ser du noen fra en plass på web?
SvarSlettKino!! Her lastes intet ned, det skal jeg love deg!
SvarSlettEr vel enig i at kanskje estetikken var hovedfokus her, og jeg ble vel bare litt provosert etter at en viss NRK-profil hadde en intro på 20 min før filmen hvor han fortalte ALT om hva som skulle skje. Han mistolket sin rolle totalt!! Mange satt med hendene for ørene i salene (inkludert meg) mens han la ut i det vide og brede om handlingen... katastrofe!!!
SvarSlettoi! Det var litt voldsomt, ja. Slike introer kan være litt både og - jeg liker ofte å stille med blanke ark og heller få min egen opplevelse uavhengig av hva andre mener.
SvarSlettHa, ha.. Flere som reagerte på den introen på Gimle filmfest, ja. Den ødela litt. Men filmen var vakker - både interiør og skuespillere, synes jeg. (Mannen min syntes dog ikke det var like artig.) Tenke også på Rosendahl-karaffelen. Ikke sikkert den er like velkjent i Amerika..
SvarSlettJeg så "A Single Man" under filmfestivalen i Tromsø i januar - en veldig estetisk og vakker film. Kan være enig i kommentarer ovenfor her om at historien i seg selv ikke er den sterkeste, men det veies opp av estetikk, mange fine bilder, gode skuspillere og godt formidlede følelser.
SvarSlettOg forøvrig veldig morsomt at flere enn meg tydeligvis la merke til Rosendahl Grand Cru-karaffelen og glasset på nattbordet hans!! :)