You will meet a tall dark stranger (2010)

Det er en fin tradisjon å gå på Gimle kino om høsten for å se nye Woody-filmer! Det gjorde vi senest her om dagen, og ble ikke skuffet. Karakterene spilles av et stjernelag av skuespillere, og de tar en rekke dumme valg som antagelig får store konsekvenser - men filmen varer ikke lenge nok til at vi får se dem.

Naomi Watts er filmens stiligste, men som vanlig: Det som alltid fascinerer meg mest når det gjelder estetikken i Woody Allens filmer, er interiøret. Bokhyller fra gulv til tak, stappfulle av bøker og tidsskrifter, det er kunst og skrivebord og smålamper overalt, store vinduer, tapeter og ottomaner; og allikevel føles det ikke mørkt og tungt. Det ser rett og slett bebodd ut. Jeg elsker spesielt New York-leilighetene i filmene hans, men denne i London var også veldig attraktiv. Fulle bokhyller altså. Finnes det egentlig noe vakrere syn? (jfr bibliotek-artikkelen i gårsdagens Morgenbladet)

Musikken er alltid et eget kapittel i Woodys filmer. Fra første stund i introen blir man satt i stemningen, og kan lene seg tilbake og høre på en eller annen oldie&goodie mens man ser det svarte lerretet med hvit skrift i tilnærmet gammeldagse skrivemaskintyper (Windsor er det vel egentlig). I New York-filmene spiller han utelukkende gammel jazz, Ellington, Cole Porter og Benny Goodman, og i Europa-filmene tyr han aller mest til klassisk (gjerne i gamle innspillinger). I denne filmen veksler han bl.a. litt mellom Mozart, Donizetti, Boccherini og Benny Goodman, og det hele åpner med en fin versjon av "When you wish upon a star" sunget av Leon Redbone. Det finnes flere samlealbum fra filmene hans, anbefales herved. Også kan man utforske disse artistene og orkestrene videre på egen hånd etterpå.

Jeg er altetende når det gjelder Woody Allens filmer og bøker.