How to be alone

Filmskaperen Andrea Dorfman har laget denne fine videoen, hvor poet/singer/songwriter Tanya Davis framfører sitt eget dikt "How to be alone".

Noen liker å være alene, og kjeder seg aldri i eget selskap. Andre frykter det å være alene, og har alltid mobiltelefonen i umiddelbar nærhet som en livbøye. Og mange er midt i mellom et sted, litt av begge deler, alt til sin tid.

Jeg liker å være alene og har vært mye alene - både i oppveksten og som voksen (min kjæreste jobber ofte på kveldstid). Jeg liker også å være sammen med andre. Det ene utelukker absolutt ikke det andre, tvertimot. Poenget er at begge deler kan være veldig fint.

(Men å gå på kino alene, eller ikke minst å gå på konsert alene, er for min del alltid å foretrekke framfor å gå sammen med noen som ikke er så fan av filmen/bandet/musikken som det jeg er. Aldri om en medkonsertgjenger skal få trampe min konsertopplevelse ned i søla. Da er det mye, mye bedre å gå alene, og få være i fred med sine tanker. Derimot går jeg svært gjerne med noen som er fans, eller åpne for nye inntrykk)

Kaféer regnes kanskje aller mest som et møtepunkt, man møtes og tar en kaffe - men å gå på kafé alene kan være veldig hyggelig, lese en bok, se på mennesker, bare være inne i sitt eget hode midt blant folk. Og tenk bare på muséer - gå i sitt eget tempo, ikke bli stressa av at noen venter og er utålmodige. Andre ganger vil man naturligvis dele opplevelser med noen, det er jo hyggelig å ha selskap! Jeg har mange gode venner, og all tid jeg tilbringer sammen med dem, er den beste kvalitetstid. Og det ville jeg på ingen måte være foruten. Poenget er at man ikke skal frykte det å være alene i blant, og jeg tror nok det er mange som trenger litt trening.

Som Tanya Davis sier - i hodet sitt er man uansett alene, så man kan like gjerne bli venn med seg selv. Se videoen over, hun er klok og inspirerende.

Ser jeg en av dere sitte alene på en benk og strikke en dag, kommer jeg bort og slår av en prat.