Den siste beatpoeten / Linda Klakken. - Oslo : Flamme, 2010. 159 s.

Jeg liker idéen: Å reise til San Francisco for å møte en stor helt før han dør; den siste gjenlevende beat-poeten Lawrence Ferlinghetti. Forberedelsene gikk bl.a. ut på å intervjue forleggere, oversettere, kunnskapsrike mennesker som hadde vært involvert i beatmiljøet på ulike måter. Det er interessant å høre hva de har å si om miljøet både her i Norge og i USA, og det er en fin "oppvarming" før vi leser om selve møtet med den eldre mannen. Vi får også lese en del av korrespondansen mellom sentrale personer. Disse intervjuene og møtene gir i det hele tatt et fint bilde av noe jeg har vært nysgjerrig på etterhvert som jeg har lest noen av bøkene til beatforfatterne. Den sannsynligvis helt nøyaktige gjengivelsen av samtalen med Ferlinghetti (takket være lydopptager) viser at han er tunghørt, litt trøtt, og det oppstår noen "god dag mann økseskaft"-situasjoner. Det levendegjør møtet.

Jeg er ikke så begeistret for stilen i selve reiseskildringene. Det virker som et forsøk på å skrive beatlitteratur, men for meg oppleves det ikke helt ekte. Kanskje er det tiden vi lever i. Vi har i allefall ikke den samme kollektive rastløsheten eller opprøret inni oss som de unge forfatterne i etterkrigstiden på femtitallet hadde.

Dessuten blir jeg litt oppgitt over "Jeg ble aldri invitert på de kule festene, jeg hørte på rar musikk, jeg var ikke som alle andre"-attityden som gjentas flere ganger. En liten reality check: Minst 75% av oss ble aldri invitert på de kule festene, for det var jo nettopp bare de færreste og aller kuleste som ble det. Ingen av oss var som "alle de andre", i allefall ikke inni oss. Å føle seg utenfor er en del av det å bli voksen, det er en brytningstid, de færreste kommer seg igjennom de årene uten å lide på et eller annet tidspunkt.

Senere, som voksen, kan de fleste se at den følelsen av å være helt ensom, helt annerledes, helt utenfor, merkelig nok nettopp gjorde en til en del av det store ungdomsfellesskapet (å, om vi bare hadde skjønt det dengang da!). Så for meg virker dette fokuset noe søkt nå i ettertid. Kanskje litt umodent egentlig.

Saken er at annerledes-argumentet nærmest blir brukt for å rettferdiggjøre tyveri av bibliotekbøker. Forfatteren fant en bok av Ferlinghetti og måtte bare ha den. Kunne ikke tro at noen andre i byen eller på skolen var interessert i den; ville eie den selv, aldri levere tilbake. Å stjele fra fellesskapet på den måten, fra alle som ikke har anledning til å kjøpe alle bøker de har lyst på - rett og slett hindre andre i å dele flotte litterære opplevelser, ikke unne dem det - det er ikke kult, det er ikke rebelsk på noe som helst vis; det er bare kriminelt, egoistisk og teit. Og ekstra ille hvis det gjelder bøker som ikke er å få tak i lenger. Hadde det vært meg, hadde jeg skammet meg og i allefall ikke nevnt det flere ganger i ei bok jeg skrev som voksen. Og i allefall ikke romantisert det.

Så kanskje det er på tide å levere tilbake boka? Erstatte den? Det ville det stå respekt av.


Forøvrig, apropos beatlitteratur - jeg fant Allen Ginsbergs "Howl" i den første norske utgaven fra 1968 på et bibliotek her om dagen! Pent og nøytralt innbundet i grått med rød skinnrygg; tynn lita bok. (Obs! Den skal snart leveres tilbake!)