Oscar: Tuba Atlantic

Det er jammen ikke hvert år en norsk film blir nominert til Oscar! Og i allefall ikke en norsk film hvor de prater bredt trøndersk. Kortfilmen "Tuba Atlantic" er en eksamensfilm laget av studenter fra filmskolen på Lillehammer (hvorav en er en tidligere kollega og nabo av meg), og vant student-Oscar i fjor. Den 26. februar skal den konkurrere mot fire andre filmer som er nominert i samme kategori. 


Filmen finner sted ved Trøndelagskysten. Den handler om den eldre mannen Oskar som etter en legesjekk får beskjed om at han har bare en knapp uke igjen å leve, og som derfor vil kontakte sin bror i Amerika som han ikke har snakket med på 30 år. Etter mislykkede forsøk på å nå han via telefon, bestemmer han seg for å prøve oppfinnelsen som han og broren lagde sammen da de var små - en gigantisk tuba som ved hjelp av østavinden skal klare å lage så kraftige lydbølger at de kan nå den amerikanske østkysten. Med seg på laget har han en tenåringsjente som i utgangspunktet er utsendt fra "Jesusklubben" for å være hans (plagsomme) dødsengel, men som istedet hjelper han å få i gang tubaen. 


Den er nominert for beste kortfilm, og varer i omkring 25 minutter. Sammenlignet med en vanlig spillefilm, er en kortfilm komprimert og handler gjerne om få personer (to) i en begrenset tidsperiode (seks dager) - ikke ulikt en novelle kontra en roman. Jeg liker dette formatet veldig godt, og særlig når det er så gjennomført og bra gjort som i Tuba Atlantic. Miljøet er gjenkjennelig (bygda), karakterene er troverdige, og historien er akkurat passe usannsynlig. Humoren er av typen som det er gjort en del forsøk på tidligere i norsk film, men som ofte er blitt overdrevet, hvor karakterene blir karikaturer. I Tuba Atlantic er balansen perfekt. Lokalradioen er håpløs, men jeg har selv vært vitne til at den slags radiosendinger faktisk eksisterer. Forsøket på måkeutrydding er smågrotesk, men forståelig. Og ikke minst: skuespillerne er virkelig gode. Det er hundre ganger bedre å bruke lokale og dyktige amatørskuespillere i en sånn type film enn en kjent skuespiller som skulle iføre seg kjeledress og trønderdialekt og være bonde.     


Dessuten er bildene nydelige. Mye natur, vind, litt goldt kystlandskap, og interiører vi kjenner fra gamle hus. Tapeter, bilder på veggene, radio, kjøkkenbord, kaffekopp. Traktor med lys på. Jeg kommer til å huske de blå tonene, og lyset. 


Filmen kan streames på Filmarkivet.no for tjue kroner, noe dere alle bør gjøre snarest. 


Vi krysser fingrene!


(Alle foto: Karl Erik Brøndbo, gjengitt her med tillatelse av fotografen.)