Nesten hvert år blir norske klassiske musikere nominert til Grammy i USA. Dette får forbausende lite omtale i pressen her hjemme, uvisst av hvilken grunn. Leif Ove Andsnes har blitt nominert sju ganger (også i år), Truls Mørk har til og med vunnet, og i tillegg har flere ensembler (Trondheimssolistene, Trio Mediaeval og Ensemble 96) og plateselskapet 2L/Lindberg Lyd opplevd å bli nominert. Sistnevnte jevnt og trutt - ikke minst i år med to plater. Her konkurrerer de med klassiske musikere fra hele verden. Det er ikke en lokal nominasjonsprosess i forkant. De konkurrerer ikke i klassen "best foreign" som på Oscar. Alle stiller på lik linje, og det kommer ut mange mange plater på verdensbasis hvert eneste år. Det er vanskelig å fatte omfanget av dette - det er enormt. De fortjener at vi er stolte over dem!
Førstkommende søndag er det klart for årets Grammy, og i år er det en ekstra gjev nominasjon: Den norske sangeren Marianne Beate Kielland er nominert i klassen "Beste klassiske sangsolist" for platen "Veslemøy synsk" - Olav Anton Thommessens Grieg-bearbeidelse/videreføring + nykomposisjon av "Haugtussa", over Garborgs store dikt-epos. De fire andre nominerte i samme klasse er blant mine aller aller største yndlingssangere: Natalie Dessay, Andreas Scholl, Joyce DiDonato - og Ian Bostridge. Slike jeg reiser langt for å høre live. Skjønner dere hvor stort det er at en norsk sanger regnes som en av gjengen?
Her hjemme er det som sagt lite oppstyr omkring slike ting. Vi prioriterte jo ikke en gang å dele ut spellemannprisen for klassisk musikk under spellemannshowet. Prisen ble heller utdelt pr telefon i en temmelig fjollete seanse i Nitimen på P1, et program som aldri noensinne spiller klassisk musikk. Begrunnelse for å utelate dem: "De klassiske musikerne er jo aldri tilstede allikevel".
Og hvorfor er de ikke det? Det har sin naturlige grunn: Fordi de er i utlandet og turnerer.
Der er de nemlig så store at de blir grammynominerte.
I dagspressen her i landet vies de stort sett bare notiser (med noen unntak, heldigvis). De har fortjent så mye, mye mer.
Flott at du trekker fram dette paradokset! Jeg hørte tilfeldigvis på Nitimen da de delte ut prisen du nevner, og jeg gremmet meg dypt og inderlig! Her satt programledere som pludret i vei uten å ha peiling på hva slags musikalsk prestasjon det var snakk om. Det ble et nedverdigende og som du sier fjollete innslag - direkte pinlig overfor musikeren!
SvarSlettHørte Marianne B. Kielland for en uke siden i operaen. Ikke fra nevnte album, men nydelig sang med herrestemmene i operakoret.
SvarSlettOg Scholl er fantastisk. Han og Bostridge kommer jo til Johannespasjonen under Oslo Internasjonale kirkemusikkfestival. Om det fortsatt er billetter igjen,- løp og kjøp! Kan ikke gå galt! :-)
Hun er virkelig nominert i en klasse av enere, og det forteller jo at hun også er en ener!
Bostridge?? Nå holdt jeg på å sette teen i vrangstrupen. Finner han ikke i programmet, vet du noe som jeg ikke vet?
SvarSlettJeg bommma litt der. Bostridge eller Gilchrist, ganske like navn det, eller....? Men uansett,- konserten bør en få med seg!
SvarSletthear hear!!!
SvarSlettMarianne B. Kielland synger Mahler i konserthuset denne helgen: http://www.oslokonserthus.no/action/displayArticle?aid=3537
SvarSlettGlamourlektoren: Snakker om å fremmedgjøre klassisk musikk. *sukk*
SvarSlettAnna Lovinda: Gilchrist funker også! :) Helt enig, denne konserten bør man få med seg.
Britt Åse: Yes!
Anonym: Ja, og utsolgt er det! :) Åtte solister og en milliard korsangere, dette tror jeg blir flott!
Helt enig! Rett og slett flaut hvor mye mer oppmerksomhet f.eks Oscar får... I tabloidpressen er det jungelens lover som gjelder. Marianne Beate Kielland selger ikke like mye aviser (annonser) som Tone Damli, og det dikterer nok dagsorden i stor grad. Men: Min reportervakt starter 05.30 på mandag, ene og alene på grunn av Grammy. Rikskringkastingen, der altså.
SvarSlettBRA at du tar ansvar!
SvarSlettÅ, jeg krysser fingrene for Marianne Beate, min gamle sanglærer!
SvarSlettHeia heia!
SvarSlettGodt innlegg. Berre det at spellemannsprisen vert delt ut til eit dusin populærmusikalske sjangrar og ellers kun til eit stort sekkeomgrep som heiter klassisk musikk er jo ei marginalisering, men når dei ikkje eingong deler ut prisen på ein skikkeleg måte må det jo også bli rett ut pinleg å få den. Kanskje dei klassiske musikarane hadde vore til stades dersom dei hadde blitt tekne på alvor.
SvarSlettNår det er sagt så har jo klassisk musikk eit formidabelt formidlingsprosjekt framfor seg dersom den skal nå ut til andre enn eit lite, men rett nok globalt publikum. Somme vil kanskje kalle det eit imageproblem.