One perfect summer / Paige Toon. - London : Simon & Schuster. - 455 p.

I et anfall av panikk fordi Marian Keyes, min faste sommer-følgesvenn, ikke har gitt ut en bok i år, fulgte jeg "hvis du likte denne liker du sikkert denne"-anbefalingen i en eller annen nettbokhandel. Vanligvis er jeg ikke særlig fan av den typen henvisninger, fordi sånt alltid er så subjektivt og man vet jo aldri (På Spotify fikk jeg en gang anbefalt en hel rekke heavy metal-band ved et lignende tilfelle, nuff said). Jeg burde kanskje ha lyttet til min indre røst, for denne boka falt i grunnen ikke spesielt mye i smak - hverken selve handlingen eller måten den er skrevet på. Alt foregår i presens, hvilket føles veldig underlig når det er en historie som strekker seg over ni år, og den hopper fort gjennom hendelser som burde blitt lagt mer vekt på, mens den tværer ut andre greier som gir lite mening. Allikevel leste jeg den ferdig, kanskje fordi jeg ville vite hvordan det gikk.. Absolutt ikke det verste jeg har lest, men heller ikke noe jeg vil glødende anbefale andre.