Beverley

  

Denne tiden, mørke november, minner meg alltid om høsten da jeg var femten (og ulykkelig forelsket, man var jo som regel det), og dykket inn i musikken og platene mine for å koble av fra alt som var slitsomt med skole og alt annet plagsomt som en femtenåring må forholde seg til. På NRK, vår eneste tv-kanal, gikk et musikkprogram som het Panorama, ledet av tvillingbrødrene Stoltenberg. Jeg satt alltid klar til å ta opp eventuelle interessante musikkvideoer, intervjuer og konsertopptak på video. Og en kveld intervjuet de en ung engelsk jente som akkurat hadde gitt ut sin debutplate, helt ukjent, veldig jordnær - og flink til å spille piano. Hun skrev alle låtene sine selv, og var bare noen år eldre enn meg. Det var Beverley Craven. Og fra det øyeblikket jeg hørte "Promise me", visste jeg at dette var en plate jeg måtte kjøpe. Den traff meg rett i magen. 

Det var planleggingsdag på skolen en fredag i slutten av november, og jeg og en venninne tok morgentoget til nærmeste by for å handle julegaver. Dessuten skulle jeg snuse på den splitter nye Boucheron-parfymen. Jeg hadde fått en liten tester av pappa, og falt pladask for den - men en flaske kostet jo like mye som hele mitt julegavebudsjett, så det fikk vente noen år. Istedet gikk jeg til platebutikken og kjøpte Beverly Cravens plate i gave til meg selv. 

Jeg har den fremdeles, og finner den fram hver senhøst. Men den er slitt og gammel. 


 

På lørdag fant jeg LPen på loppemarked til tjue kroner, nesten uspilt. Nå snurrer jeg platen om kveldene og kjenner på følelsene av å være femten år. Jeg er den samme, bare en voksnere utgave. Jeg dufter av Boucheron, og er glad for at jeg slipper å være ulykkelig forelsket. Og albumet til Beverley er fint den dag i dag. Ingenting frembringer minner og stemninger som kombinasjonen av duft og musikk. 


(Link til albumet på Spotify)