Bare et smil - / Francoise Sagan. - Oslo : Gyldendal, 1956. - 147 s.

En helt perfekt bok å ta med til Paris. Jeg lånte den av moren til en venninne, som hadde kjøpt den i sin ungdom da den var ganske ny. Handlingen foregår delvis i Sorbonne-området (hvor jeg befant meg mesteparten av tiden i forrige uke), og delvis i Cannes, som jeg også kjenner. Settingen er kaféer og studentliv og hybler og dansing og jazzplater og grammofon, men det er ikke noen lykkelig overfladisk roman av den grunn. Dominique faller for en litt eldre og gift mann, nemlig onkelen til kjæresten hennes (som hun ikke har så sterke følelser for lenger), og når hun attpåtil er god venninne av denne gifte mannens kone, er det ikke enkelt. Jeg likte "Liker De Brahms" som jeg leste for mange år siden, og jeg har forsøkt å spore opp "Vel møtt, vemod" ("Bonjour tristesse") i norsk utgave på ymse antikvariater uten å lykkes - men jeg gir ikke opp. Liker De Sagan? Ja. Det er noe med hennes beskrivelser av Paris. Og tidsånden. Og tristessen. Jeg liker bøker som preger meg sånn at dagen blir annerledes, selv om de gjør meg trist. Fint å kjenne på det også.