Om hvorfor det er ekstra fint i syrinsesongen.

I kveld skulle jeg egentlig ha vært på en stor jobbfest. Men siden jeg var så trøtt at jeg nesten sovnet på kontoret utpå ettermiddagen, og samtidig kjente meg litt stresset, bestemte jeg meg for å bli hjemme i stedet. Deretter tenkte jeg at jeg kunne rydde og vaske til helga i langsomt tempo. Men. Så så jeg kveldssola på syrinene. Og etter å ha brukt halvannen time på å ta ut av oppvaskmaskina, noe som tar to minutter om man er effektiv, fant jeg ut at det heller var under syrinen jeg skulle tilbringe kvelden. Min største tekopp og en essaysamling av Per Petterson ble med ut, samt et alpakkapledd mamma har strikket til meg.  

Når man sitter på den grønne stolen, har man nemlig denne klasen i nesehøyde. Hvert femte minutt tok jeg en snusepause og inhalerte til øynene gikk i kryss. 

Sånn er utsikten når man ser rett opp. En humle surret fredelig rundt oppi der. 

Så gikk sola ned i horisonten, jeg leste ut boka mi (som forøvrig var veldig, veldig bra - spesielt tittel-essayet "Månen over Porten"), og etterpå vandret jeg en runde i hagen som en indianerhøvding med pleddet rundt meg og snuste på en kaprifol som slo ut i blomst i kveld. Jammen duftet den akkurat som lufta gjør på Capri. 

Og dermed var stresset i kroppen fullstendig borte. Hage er terapi, om man graver i jorda eller bare sitter i ro under et tre.