Egentlig to noveller - "Franny" fra 1955 og "Zooey" fra 1957, publisert i The New Yorker.
Franny og Zooey er de to yngste i en stor søskenflokk på Manhattan, tidligere såkalte vidunderbarn og jevnlige deltagere i en kunnskapskonkurranse på radio for barn, og nå har Franny en slags religiøs identitetskrise og ligger på sofaen og depper - mens storebror Zooey forsøker å nå fram til henne (på oppdrag fra den bekymrede mor) på sitt intense og angrepspregede vis. På en eller annen måte funker det.
Jeg liker hvordan Salinger betoner ord med kursiv, hvordan han beskriver rom og bevegelser i detalj, og hvor mye handling han får presset inn på bare noen timer i en og samme leilighet. Dette er i real time. Det muntlige språket jeg tenkte på som ungdommelig i Catcher in the Rye, har de jo delvis i denne boka også - ikke minst moren. Jeg glemmer til stadighet at dette ble skrevet for nesten seksti år siden. Det føles mye nyere.
2 kommentarer:
God morgen. Å lese bloggen din trigger hjernen min til å huske nesten glemt litteratur (= lest for lenge siden) - og da vil jeg minne dine lesere på "Kilden og muren" av Finn Carling. Sterk bok! Ha en fin torsdag. .mette
Takk for tipset! Carling er fin.
Legg inn en kommentar