Parissyndromet / Heidi Furre. Oslo : Flamme, 2013. - 211 s.

Denne ønsket jeg meg til bursdagen min, og jeg fikk den av mamma. Jeg har lest Heidi Furres utmerkede blogg "Kval & Actionfilm" i flere år, helt siden hun selv bodde i Paris, og blitt fascinert av de drømmeaktige bildene fra Oslo; ikke minst lyset i dem. Tekstene på nynorsk og bildene kler hverandre. Nå i sommer kom hennes debutroman, og jeg slukte den i en jafs i går. Egentlig er det en bok man burde lese bare litt i hver dag, for å bevare stemningen lengst mulig. Men jeg satt pal og leste, mens en skjære stjal en kjeks fra tallerkenen min på formiddagen, mens en annen fugl gjorde sitt fornødne i det den fløy over meg på ettermiddagen og traff magen min (heldigvis traff den ikke boka!), mens sola gikk ned. Da jeg våknet i dag tidlig, fikk jeg lyst til å begynne å lese fra starten igjen.  

Dette er ikke en overfladisk og romantisk Hollywood-fortelling, det er snarere en realistisk beskrivelse av ei ung norsk jentes møte med Paris - ei jente som ikke kan språket, ikke kjenner noen og absolutt ikke er komfortabel med måten mannfolka gjør tilnærminger på - derav navnet "Parissyndromet"; et fenomen som rammer turister som kommer til Paris og oppdager at byen er full av kjipe ting som de ikke hadde ventet å finne der. Hun skriver poetisk og samtidig ujålete, følsomt, oppriktig og upretensiøst uten å bli naiv, og det handler først og fremst om vennskap, om å være delvis vettskremt, om å lengte hjem, om sakte men sikkert å føle at man behersker byen. Dette er en slags post-ironigenerasjon som ikke gjemmer følelsene bak humor, som ikke er redd for å gå uten maske, det er venner som bor sammen, som savner hverandre når man er langt fra hverandre, kaster seg om halsen på hverandre, trøster hverandre og tar vare på hverandre. Det er ullgensere og tannbørster og sokkelester og brev og bøker. Jeg liker det. Verden er ikke så kynisk som man av og til kan tro.