Blue Jasmine

Det er jo evigheter siden jeg så denne (evigheter i filmverdenen = ca en måned), på tide å blogge om den! Antar mange av dere har sett den forlengst, så det blir ikke noen lang omtale - heller en anbefaling om å se den for dere som ikke har fått den med dere ennå. Cate Blanchett er enestående i rollen som Jasmine, sosietetskvinne fra New York som opplever at hele hennes verden faller i grus når mannen går konk, havner i fengsel og tar livet sitt, og Jasmine får en gigantisk gjeld og må selge alt hun eier. Hun flykter til sin søster Ginger i San Francisco, som slett ikke lever noen glamorøs tilværelse i en knøttliten leilighet med eneansvar for to sønner. Ginger åpner dørene for Jasmine og forsøker å involvere henne i sin sosiale krets, men Jasmine er ikke spesielt interessert i å delta. Hun blir mer og mer preget av det som har skjedd, snakker med seg selv og hallusinerer. Hun må skaffe seg jobb, hvilket betyr at hun må ha utdanning, hvilket betyr at hun må på datakurs - rett og slett begynne på scratch. Det takler hun ikke spesielt bra. Hun klarer ikke å legge fra seg sitt overklasseliv, hun innser ikke at hun har ramlet ned i undergrunnen, og hun er ikke så veldig mottagelig for hjelp eller velmenende råd. Det kan naturligvis være litt irriterende, men samtidig får man veldig empati med henne. Mannen har bedratt henne på alle vis, og hun må betale for det med hele det livet hun kjenner. Cate Blanchett er virkelig denne kjølige kvinnen, med et vakkert og elegant ytre og et mildt sagt kaotisk indre. 

Filmen er en slags moderne versjon av Tennessee Williams' "En sporvogn til begjær", der Cate Blanchett er Blanche, søsteren er Stella, og søsterens kjæreste - som Jasmine ikke kommer særlig godt overens med - er Stanley. Så har også Cate Blanchett spilt Blanche tidligere - på teater i Liv Ullmanns regi. 

Woody Allen er suveren, intet mindre. Måtte han aldri slutte å lage film!