Monica Z

I går kveld var det førpremiere på filmen "Monica Z" på Gimle kino. Staffan William-Olsson trio spilte klassiske og stemningsskapende Monica-låter i foajeen først, og hovedrolleinnehaver Edda Magnason var tilstede og fortalte oss litt om sine opplevelser den før lysene ble dempet og filmen startet.

Edda Magnason til høyre (og helt til venstre). 

Jeg har vært fan av Monica Zetterlund ca hele livet. Hennes tragiske død i 2005 var noe av det aller første jeg skrev om her i denne bloggen. Låten "Att angöra en brygga" fra filmen med samme navn - som jeg forøvrig ser hvert år og hvor hun har en av hovedrollene - og som hun har sunget utallige ganger - var en av våre to brudevalser. Hennes plate med Bill Evans er en av de fineste jeg vet. Klart jeg måtte se filmen så fort som overhodet mulig. 

Edda Magnason debuterer som skuespiller med denne filmen, og hun gjør en formidabel innsats som Monica Z. Hun ligner, hun har kroppsspråket, og hun har virkelig studert Monicas syngemåte. Hun får det til. Det er ikke bare enkelt, det handler om spesielt god timing og et anslag på tonen som av og til er biiittelitt lavt. Det var Monicas spesialitet, og det funket. Edda behersker det. I løpet av filmen får vi høre mange av hennes aller største hits (- og bortimot samtlige av dem har jeg lagt ut i Radio Glamourbibliotekar og formidlet andre steder jevnlig gjennom årenes løp).

Jeg er også imponert over castingen som sådan. Povel Ramel er såvidt med, og han både ser og høres ut som seg selv. Hasse - og særlig Tage - er spot on. Bill Evans ligner også (og Ella Fitzgerald ligner ikke i det hele tatt). 

Filmen er "fritt etter", og kan derfor selvfølgelig ikke ses på som en biografisk film. Som vi vet også i Norge, kan enkelte personer bli tillagt egenskaper de kanskje ikke har, for å skape motstand og en hvassere dramaturgi. (I dette tilfelle er det Monicas far, som i filmen forsøker å holde henne igjen - mens folk som kjente han i virkeligheten har gått ut i mediene og sagt at han tvertimot var veldig støttende.)

For den som er glad i klær, interiør, biler og alt estetisk fra 60-tallet, er denne filmen et must. Og selvfølgelig også for alle som er glad i musikk, jazz, New York, Stockholm - og Monica Zetterlund. Filmen har premiere på fredag. Herved anbefalt!

Monica og Bill. To suverene musikere. Man blir tårögd.