Gode råd til solokvinnen, anno 1937.

Nå er det lenge siden vi har lest i "Bo alene og trives", den flotte håndboken for solokvinnen! Jeg har slått opp i kapittelet "Hvem tror du, du er?" og tenkte å sitere litt før dere får se et eksempel med egne øyne: 

Du har antagelig lagt merke til at den damen blandt dine kjente, som betrakter sig selv som hertuginne, kanskje svært ofte blir gjort narr av, men i det store og hele blir hun behandlet som hertuginne, forsåvidt hennes bekjente vet hvordan en hertuginne skal behandles. Like sikkert er det, at den damen som venter å få orkidéer også får dem, mens du og jeg må nøie oss med å sette på oss en enkel fiolbukett. 

Med dette for øie kan du selv forestille dig hvordan det går dig, hvis ditt åndelige billede av dig selv går i genren: "Stakkars lille mig, som er så alene i den store, fæle verden." Ikke nok med at du meget snart blir helt alene, du blir også typen på et gørr kjedelig individ. 

Hvis du pleier å tenke på dig selv som enke eller gammel jomfru, er dette også noe du må se å komme over snarest mulig. Begge disse ordene holder på å dø ut - i hvert fall hører de hjemme i en annen tidsalder, hvor de rangerer ved siden av pompadur og mamelukker. En kvinne er i våre dager en kvinne akkurat som en mann er en mann, og man venter at hun skal stå på sine egne ben som han (forhåpentlig) står på sine. 

Men det hjelper ikke stort at du tenker på dig selv som en Mae West, når du optrer som en annen klynkedukke. Først og fremst må du se å bli kvitt den idéen at ditt spesielle tilfelle er lite grand verre enn noen annens. Dette bedrøvelige syn på sig selv har hvert eneste individ verden over hatt en eller annen gang, undtagen de som får det neste år. 

En annen gyllen regel du må legge dig til som hybelboer, er at du ikke må føle dig såret når Marie Andersen lar være å be dig i selskap eller fetter Hans ikke kommer innom. Antagelig har det ikke passet for noen av dem. Det er mulig Marie Andersen skylder dig flere invitasjoner enn hun skylder dem hun har bedt. Og utvilsomt burde fetter Hans interesserte sig for hvordan det står til med dig. Men ingen av dem har ment å såre dig. I vår tid har alle fryktelig meget å gjøre, eller de tror de har det. Og sannheten er nå engang at selve det at du slår dig ned som hybelkvinne gjør dig til noe av en forpliktelse, hvilket efter all sannsynlighet vil bidra til å redusere din selskapelige verdi en smule - det er et faktum vi like godt får se i øinene.

Aiai. Visdomsord og fordommer hånd i hånd her, dette er tøffe ord en fredagskveld! Eksempel 4 følger i bildeform:  

osv osv. 

Jeg må forresten også sitere slutten på kapittelet før eksempel 4. som handler om at det er bra å ta seg ut, ha noen smarte drakter og sånt: 

Sørg for å ha noen fikse selskapskjoler og - frem for alt - sørg for å ha minst en bedårende hjemmekjole som du kan ta på når du er alene (eller hvis du ikke er det, helst vilde være det). 

Gå for alvor inn for å pleie ditt ytre. Bruk ikke hvad som helst av kremer, men de riktige kremer. Og den riktige hårfasong, den riktige neglepolitur og alle de skjønnhetsknep som får dig til å føle dig all right. Dette er den slags råflotthet som lønner sig. Men der er også andre typer som er bra, for eksempel et glass sherry og en liten utsøkt, delikat servert middag, når du en dag er trett og helt alene; badesalt i badekaret og et forfriskende toalettvann efterpå; en ny, pikant bok når du bevilger dig en aften i sengen, en trim, liten bomullskjole som gjør dig fiks og nydelig, hvis du en morgen skulde bestemme dig for å være sterkt huslig. 

En slik innstilling som at: "Det gjør ikke noe, for det er så allikevel ingen som ser dig," og all den gørrkjedelige maten og de humørløse klærne som følger i dens kjølvann, har gjort mer skade enn selve syndfloden. 

Her er de jo litt inne på glamorøs fredag-idéen min, dog med litt kraftigere eksempler og påstander. 

Imponerende skulderputer.