Altså, scilla! Når de vokser tett i tett over hele plener, det er så fint!
På lørdag stod jeg opp tidlig, og rakk det utroligste før lunsj. Støvsuging, rydding, vasking, en tur på biblioteket og spasertur. Derfor tok jeg enda en spasertur - jeg rusla rundt i Oslo og så på våren.
Elsker å gå rundt alene i byen og kikke og inhalere følelsen. Hele Oslo var ute i sola, og jeg hadde glemt solbrillene hjemme og måtte kjøpe et par reservebriller på en billigbutikk. (Og tok egentlig ikke så mange bilder når jeg tenker meg om, så det visuelle utgangspunktet for dette innlegget er litt skralt)
Så fikk jeg lyst på crêpes! Banan og nutella, som jeg også alltid bestiller i Paris. Vanskelig å spise med kniv og gaffel og lese bok samtidig, men det gikk på et vis. Man burde ha et lite bokstativ med seg overalt! Etterpå traff jeg en hyggelig tidligere kollega fra nåværende jobb, og deretter en annen hyggelig tidligere kollega fra en av mine første jobber for mange år siden. Oslo er en småby, man treffer kjente overalt. Hyggelig å ha all verdens tid til å slå av en prat med dem.
Det vil si - klokka fire burde jeg absolutt befinne meg på Victoria, for jeg hadde lyst til å høre Brad Mehldau trio! De er ca verdens ledende jazzpianotrio, i hard konkurranse med Keith Jarrett trio naturligvis, men Brad er kanskje mer aktiv nå for tiden. Han har gitt ut en drøss med plater, og jeg har mange av dem etterhvert. Heldigvis rakk jeg å kjøpe en billett før det ble utsolgt. (omtale i musikkbloggen)
Og dette bringer meg over på et tema vi var såvidt innom her om dagen - å gjøre ting alene, å trives i sitt eget selskap. Det gjør jeg i høyeste grad. Jeg er selvfølgelig sosial også - jeg har gode venner og liker å tilbringe tid sammen med dem (- og enda mer mannen min såklart, goes without saying). Men jeg er altså veldig glad i å være alene også. Jeg var mye alene hjemme som barn, foreldrene mine jobbet og søstrene mine hadde lengre skoledager, farmor i førsteetasje var alltid tilgjengelig både som SFO og trygghet, så jeg var mye hos henne - men jeg kunne gjerne være alene uten problemer. Jeg holdt også mye til på rommet mitt i tenårene, hørte på musikk, leste, skrev brev. Det har vi jo vært innom før. Jeg hadde ofte venner på besøk, men var ikke avhengig av å være sammen med noen for å ha det bra. Og sånn er det nå også. Jeg går gjerne på kino alene, på konserter, synes det er deilig å ikke føle ansvar for at de andres opplevelser skal være bra (hvilket jeg kanskje gjør i litt for stor grad hvis jeg har invitert med meg noen på et eller annet). Jeg har reist til utlandet for å gå på en stor konsert alene. På kafé går jeg ofte alene. På utstillinger synes jeg det er aller best å være alene, så jeg kan gå i mitt eget tempo. Jeg liker å sitte alene på en benk og myse ut i været. Man er forøvrig aldri alene når man har ei bok i veska! Og på konserter treffer man jo gjerne noen man kjenner, om man skulle bli selskapssyk. Men virkelig - jeg trives godt i eget selskap. Det er nok en forutsetning, når man som meg har en partner som jobber mye på kveldstid og i helger. Hadde jeg følt meg fryktelig ensom og alene, vært husredd, ikke klart å aktivisere meg selv, kjedet meg, hadde han sikkert hatt blandede følelser med å være så mye borte når jeg er hjemme. Det hadde jo skapt ubalanse mellom oss. Det å være selvstendig og trives i eget selskap er viktig for oss begge. Som jeg har nevnt tidligere er vi hverandres beste reisepartnere, vi vil ofte det samme og har samme rolige tempo, men pleier også å splitte opp en dag nå og da når vi er på tur for å gå hver for oss. Da er det jo ekstra hyggelig å møtes til middag et sted etterpå.
Alt dette har jeg alltid tatt for gitt (å gå alene på kino osv), så de gangene jeg har lest om at det føles helt uaktuelt for mange, at de nærmest føler seg som tapere som ikke klarer å skaffe dates til en kinofredag, har jeg undret meg litt. Jeg tenker i allefall ikke "Loser!!" når jeg ser en person som sitter alene i kinosalen. Men jeg vil gjerne høre om deres opplevelser, tanker og forhold til dette! Er det noe som man helt klart ikke kan dra alene på? Er det noe som man aller helst bør gjøre alene? Det er ingen fasit, såklart, men det hadde vært morsomt å høre hva dere tenker. Og kanskje aller helst vil jeg høre fra de av dere som synes dette er vanskelig. Gi meg perspektiv! Kanskje kan det hjelpe å få sånt out in the open, hvis det regnes som et slags tabu?
25 kommentarer:
Jeg drar ofte på kino alene. Synes det er helt greit. :) Da kan jeg se de filmene jeg vil når jeg vil og slipper og måtte arrangere en avtale. Det eneste er at jeg ikke liker å dra sent om kvelden da.
Men jeg har fri en dag i uka så jeg pleier ofte å legge filmene til den dagen. Lørdag er også en bra dag for film. Jeg trives ellers i mitt eget selskap. Er blitt veldig glad i min nye leilighet. Hører masse på musikk og ser dvd-er hjemme.
Jeg har alltid trivdes i mitt eget selskap og kan gjøre det meste alene. Gjerne sammen med venner også, for all del, men har jeg valget mellom å gå på noe alene eller bli hjemme, er jo valget enkelt. Som singel tror jeg det er ekstra viktig å ikke være avhengig av andres selskap for alt man vil gjøre. Nå er jeg så heldig å en venninne som også er singel som jeg deler mange interesser med, så vi reiser på turer og går i operaen, på teater og konserter sammen, men jeg har ingen problemer med å gjøre alt det alene også.
Forøvrig kjenner jeg meg veldig igjen i det du skriver om å føle ansvar for andres opplevelser - jeg sitter alltid litt på ank når jeg har invitert med noen på ting de kanskje ikke ville funnet på å gå på selv. det er letter å gå med gamle meningsfeller - eller alene.
Jeg er blant dem som synes det er litt vanskelig å gjøre ting alene. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det henger vel kanskje sammen med at jeg bekymrer meg litt vel mye for hva andre mener om meg. Også fremmede. Men jeg trener på det, og jeg har faktisk tenkt på det flere ganger at denne bloggen inspirerer meg nettopp til å være litt mer selvstendig i offentlige sammenhenger... Det er forresten lettere nå med smartphone, alle står og glor ned i hver sin, jeg også. Takk for en fin blogg, og for at du tar opp dette! Gleder meg til å lese mer hva andre skriver også.
Jeg er ikke blant dem som synes det er vanskelig å gjøre ting alene. Det har sikkert noe med erfaringer fra oppveksten å gjøre, der jeg hadde foreldre som selv syntes det var helt fint å gjøre ting på egenhånd. Jeg husker en gang jeg var 10-11 år og det var en film jeg hadde så innmari lyst til å se, men ingen av venninnene mine gadd. Da var det moren min pushet meg til å ta bussen alene til Sandvika og gå og se den, og det var en ganske skjellsettende opplevelse for meg. Det var som om en helt ny verden av muligheter åpenbarte seg når jeg nå innså at jeg ikke måtte være avhengig av andre for å gjøre de tingene jeg hadde lyst til.
Tidligere i vinter var jeg gjennom et brudd, og selv om vi ikke bodde sammen, hadde vi jo tilbrakt en del tid hos hverandre gjennom årene. En venninne lurte på om jeg ikke nå syntes det var trist å komme hjem til tom leilighet. Nei, tenkte jeg (og svarte etter hvert), for leiligheten er jo ikke tom - den er full av meg. Det holder lenge, det. :-)
Interessant det du tar opp. Jeg bor alene, men har mange gode venner og trenger nok ikke tilbringe mange kvelder alene dersom jeg ikke hadde hatt et ganske stort behov for alenetid. Jeg likevel ikke så flink til å gjøre ting alene utenfor hjemmet. Jeg går gjerne tur alene, og går i butikker (som jeg for øvrig hater og vil ha raskest mulig overstått) og på utstillinger alene. Det hender også at jeg går på kino alene, dersom jeg ikke finner noen som vil se den aktuelle filmen med meg. Å spise ute alene, innebærer derimot en høy terskel for meg. Det er nok som anonym skriver at jeg blir selvbevisst og opptatt av hva andre tenker om meg. Selv tenker jeg selvfølgelig ikke noe spesielt om folk som sitter alene på cafe eller restaurant, haha!
Jeg synes det er viktig å kunne trives i mitt eget selskap, og prøver å tøye komfortsonen min når det gjelder dette. Til sommeren planlegger jeg noen feriedager i utlandet alene. DET vil være å tøye strikken. Skal ha med meg bok overalt ;)
Jeg sliter nok fremdeles litt med å gå alene på ting. Har vært plaget av angst, er på vei ut av det nå, men det føles av gammel vane alltid tryggere å være sammen med noen i tilfelle. Men det er kanskje litt på siden av det du tenker på her. Uansett trener jeg, som Anonym over her, på å være ute på (i utgangspunktet) sosiale ting alene. Det gir en enorm mestringsfølelse når jeg klarer det. Ha en fin dag!
God morgen!
Jeg har alltid vært av den typen som trives godt i eget selskap, men det er først de siste 5-6 årene jeg har «lært meg» å gå på kino, konserter, kafé og sånt alene. I begynnelsen virket det veldig skummelt, kanskje mest på grunn av hva andre måtte tenke om «hun der som ikke klarer å få med seg en venn på kino en gang». Men i forbindelse med jobbreiser og mangel på barnevakt har det blitt helt vanlig for meg å gjøre ting på egenhånd, og nå liker jeg det veldig godt. Det begynte med en film jeg ville se på kino rett etter at vi flyttet til Bærum; vi hadde ikke barnevakt, og jeg hadde ikke rukket å få noen venner her ennå. Så jeg gikk alene; kan huske at jeg grudde meg voldsomt, og prøvde å gå litt i ett med veggene – haha! Og så utviklet det seg litt til å faktisk sitte ned på kafé, i stedet for å ta mat og drikke to-go når jeg var alene og sulten på bytur. Til helgen skal jeg se La Traviata alene (sammen med hundrevis av andre publikummere…) i Operaen; når billettene koster rundt 600 kr, synes jeg ikke at jeg trenger å tvinge med meg noen som egentlig ikke har lyst… Egentlig er det ganske fint å være ute på egenhånd; da kan jeg bestemme alt selv, og ombestemme meg uten at noen andre blir skuffa
Eneste som er litt trist med å gjøre ting alene, er at man ikke har noen å dele opplevelsen og minnene med. Hva tenker Glamourbibliotekaren og bloggens lesere om akkurat det?
Veldig bra tema og mye jeg kjenner meg igjen i både hos deg og andre. Jeg er singel, trives med å bo alene, har mange venner og interesser og er i perioder nærmest oversosial. Men jeg har forstått at jeg er avhengig av alenetid, ellers blir det veldig slitsomt!
Jeg har reist på noen korte byferier alene og kost meg ordentlig - museer, butikker, laaang lunsj i en park med en bok - herlig! Å gå på "ordentlig" restaurant for å spise middag alene var litt vanskelig de første gangene, men så spurte jeg meg selv hvorfor og fikk ikke noe fornuftig svar ;-D etter det har det gått greit.
Å gå på konserter, kino osv sitter mye lenger inne, men det har ikke noe med "taperfølelse" å gjøre. Det er mer det som Anaruh sier - å ha noen å dele opplevelsene med. Det dummeste er når en går sammen med noen på kino, ser en flott film og gleder seg til å snakke om den over en øl/brus/vin/kaffe etterpå men så løper vedkommende rett til bussen. Hrmph. Men vi er forskjellige!
Jeg gjør masse ting alene. De siste sommerene har jeg leid airbnb-leilighet i en storby og vært der alene en ukes tid. Av og til kommer en venninne ned og er på besøk et par dager, av og til ikke. Det er helt greit, og befriende å gjøre ting i sitt eget tempo. Ta med en bok, sykle litt rundt, spise der man har lyst til å spise, gå på kino, sole seg i en park. Har også dratt på by-helgeturer alene, bodd på et hotell jeg liker, shoppet og spist god mat. Det er deilig hverdagsluksus. Å spise ute alene er helt problemfritt - ofte får man ekstra god service på de gode restaurantene. De tar det for gitt at man er veldig interessert i maten når man spiser uten selskap :).
Det eneste jeg ikke gjør noe særlig alene er å gå ut og drikke seint på kvelden - der havner man litt for fort i en sjekke-setting. Men å ta et par glass vin i en rolig bar med ei bok kan gå helt fint.
Det handler mest om øvelse, å bli vant til sitt eget selskap, og å gjøre ting man liker.
Interessant å lese forskjellige erfaringer og tanker om dette! Jeg trives godt i eget selskap, og lærte å gjøre det tidlig. Ikke fordi jeg ikke hadde gode venner, men fordi jeg vokste opp på et sted der ingen jeg kjente hadde de samme interessene som meg. Så fra jeg var 9 år busset jeg f.eks. milevis alene hver uke til nærmeste by for å ta fiolintimer, mens de andre spilte fotball og i korps. Jeg var livredd og følte meg som verdens rareste og mest ensomme lille menneske, og trodde alle andre så det og tenkte det samme, men da jeg sto der og spilte var det likevel verdt det. Mange flere slike tidlige valg har gjort at jeg ikke er noe redd for å gjøre ting alene lenger, og av og til velger jeg faktisk å gå alene på konsert framfor å be med noen fordi jeg synes det er fint å få bruke hele oppmerksomheten min på det, som Glamourbibliotekaren var inne på. Hvis jeg noen gang tenker på det når jeg ser noen andre gå alene på konsert, kino eller kafé, er det i alle fall aldri "den personen har ingen venner", men heller "hun som sitter der er trygg på seg selv og har mot til å gjøre det hun liker"! :-)
Kjenner meg veldig igjen i det at jeg skal ta ansvar for alle andres opplevelser, og da klarer jeg ikke å nyte ting selv. Hurra for mer alenetid!
Eftersom jag inte så ofta haft vänner med samma intressen (eller överhuvudtaget inte så många vänner som bor nära) har jag fått för vana att göra saker på egen hand - för att få se filmen jag verkligen vill se, pjäsen eller vad det kan ha varit. Det är inget konstigt med det, det bara är så jag gör/gjort det, och det är jag glad för med tanke på allt jag annars missat. För snart 10 år sedan träffade jag min man som jag nu gör mycket tillsammans med, men jag har ändå fortsatt att t ex gå på bio eller gå ut och äta själv för att det är rätt trivsamt :) även om det inte blir lika ofta som tidigare.
Jeg gjør gjerne ting alene. Utstillinger, for eksempel, eller går på kafe. Jeg kunne også tenke meg å reise alene, for det har jeg aldri gjort. Det har jo noe med for min del at jeg reiser såpass sjelden at det blir en stor anledning, og dermed naturlig at mannen min og jeg reiser sammen. Men jeg vil oftere til Paris enn ham, og der er jeg såpass godt kjent at jeg gjerne kunne tilbragt noen dager for meg selv.
Kino synes jeg også det er supert å gå på alene, forresten.
Den eneste ulempen med å gjøre slike ting alene er man ikke kan dele minnene/opplevelsene på samme måte. Hvis filmen er kjempebra, for eksempel, synes jeg det er dumt at jeg ikke så den med noen som jeg kan diskutere den med.
Jeg er både avhengig av å være sosial og av å ha tid alene. En blanding av det er helt topp for meg. Jeg har ikke vært så flink til å gjøre ting som kino og teater alene, men tror det handler mer om at jeg ikke har kommet på å gjøre det heller, og at alenetiden min har blitt brukt på andre ting. Men jeg har ikke noe problem med å lese og ta en tekopp et sted alene, det er bare helt trygt og fint.
Kjenner meg veldig godt igjen i det å føle ansvar for andres opplevelse om jeg har tatt initiativ til noe, det er til tider ganske slitsomt og kan noen ganger ødelegge min egen opplevelse. Det vil jeg gjøre noe med, merker jeg.
Et viktig tema! Absolutt et tabu. Ettersom jeg alltid har vært singel, flyttet utenlands da jeg var 18, og siden har vært på utveksling og igjen flyttet utenlands en del ganger, så har jeg etterhvert lært meg å gjøre - og nyte å gjøre - de fleste tingene på egenhånd. Som regel så tenker jeg ikke lenger over at jeg finner på ting alene, det er liksom blitt standarden. Men det var absolutt en prosess som også tvang meg til å teste og tøye egne grenser og komfortsoner. Jeg trives veldig godt i eget selskap, samtidig som jeg kun gjør det så lenge jeg ikke føler meg ensom - det er forskjellen. Derfor er jeg avhengig av å være sosial iblant, faktisk vil jeg si at jeg er veldig sosial, sånn egentlig, og enkelte ting vil jeg alltid foretrekke å gjøre med selskap (feks. konsertbesøk). Synes det er hyggelig å kunne dele opplevelser - minus de gangene man må spurte i hver sin retning uten en liten debrief, da.
Det eneste som jeg virkelig mistrives med alene, er å spise frokost på hotell. Heldigvis så skjer jo ikke det så ofte, men de få gangene det har vært nødvendig, så har jeg følt meg litt deplassert. Å spise på restaurant alene var noe jeg heller ikke trivdes med tidligere, men det går seg til. Man må tøye egne grenser, og huske at ingen andre bryr seg om hva man driver med. Og ettersom jeg vet at andre også kan synes at det er litt ubehagelig, så har jeg en liten mental liste over steder det ikke er noe rart å ta en middag eller lunsj alene.
Jeg har lyst til å komme med en liten kommentar til "selvfølgelig er jeg sosial også". Neida, det er ikke selvfølgelig at man er sosial også..:) Ihvertfall er vi mennesker skapt veldig ulikt når det gjelder behov for å være sosiale. Og jeg tenker at det er viktig at det er greit å gjøre ting alene - både om man gjør det innimellom at man er sosial, eller om man først og fremst liker å ha mye egentid. Jeg tenker det er viktig at vi gjør det vi føler for, og som gjør at vi lever gode liv. Selv har jeg nok vært litt usikker på det å gjøre en del ting alene - og har sendt beundrende blikk til de som gjør ting alene og virker trygge på det...
Jeg kan ellers anbefale bl.a "Stille - introvert styrke i en verden som aldri slutter å snakke". Det finnes også - heldigvis - flere og flere andre bøker som tar opp temaet introvert.
Takk for at du nok en gang tar opp et viktig tema på en fin måte!:)
Interessant å lese andres erfaringer med alenetid.
Eg har alltid trivdes godt i eige selskap, og nyter å gå i butikker på ein lørdag utan selskap. Då kan eg bruka så lang tid eg vil på biblioteket, i bokhandelen, prøve så mange sko og klær som eg vil, og bruke tida. Då går eg som regel på kafé og spiser lunsj, og på kaffebar seinere på ettermiddagen - aleine. Nyter å kunne lese boka mi, kikke i eit blad/avis eller bare kikke på mennesker.
Eg har veldig gode kinopartnere i mor og lillebroren min, og går sjelden på kino aleine, men det hender. Då har eg aldri kjent på den følelsen enkelte hadde i kommentarfeltet at eg var stakkarslig fordi eg ikkje fekk med meg venner på kino. Konsert går eg som regel heller ikkje på aleine, men eg vil ikkje tru eg hadde hatt noko problem med det.
Eg trur som Hilde at som singel trur eg det er viktig å ikkje vera avhengig av andres selskap. Eg liker godt besøk og selskap, men så deilig å ha dagen heilt for seg sjølv. Eg har og reist fleire gonger til Oslo dei siste åra. Bur aleine på hotell, har ingen problem med å ete frokost aleine, og bruker dagen som den kjem. Då kan eg stå opp når eg vil, ta meg ein tur i Oslo-gatene (som regel er det ifm arrangement som krimfestivalen eg reiser) og då kan eg velge kva eg vil sjå, og treffer venner og bekjente der.
Det å vere aleine trur eg er ein treningssak - eg har ennå ikkje prøvd å reist til utlandet aleine :-)
Alle: tusen takk for at dere deler!! Veldig interessant å lese! Vi er mangefasetterte og takk og pris for det!
Anonym (nest siste kommentar) : takk for at du presiserer det med at det ikke er en selvfølgelighet å være sosial. Det er helt sant. Grunnen til at jeg skrev det på den måten, er at jeg har blogget i mange år om mange hendelser der jeg har vært sammen med andre mennesker, og da ville det være litt feilaktig å fremstille det som at jeg gjør tig alene hele tiden. Men jeg forstår at det kunne misforstås. (Introvert/ekstrovert-temaet er beslektet men samtidig litt på siden her føler jeg, jeg tenker mer på hvor trygg man er til å gjøre ting alene eller om man er avhengig av andre) Takk for din kommentar! :)
Veldig fint og interessant å lese, både innleggene og kommentarene. Jeg har aldri kjedet meg i mitt eget selskap, og har behov for å tilbringe tid på egen hånd og i mitt eget tempo. Utstillinger og opplevelser får jeg ofte mest ut av når jeg er for meg selv - skriver ofte ned tingene etterpå for ikke å "miste" opplevelsene.
Dette kjenner jeg er en av de største utfordringene etter at jeg fikk barn, begynte i full jobb og tidsklemmekabalen begynte å stramme seg til. Jeg har ikke eget kontor og er mye i kontakt med andre på jobb, og kommer rett hjem til pratesjuke og viltre unger og mann. :-) Nå setter jeg ikke bare pris på alenetid, jeg blir direkte euforisk. Seinest i går snakket mannen og jeg om at jeg er nødt til å gjøre noen grep for å få til mer alenetid. Han har ikke det samme behovet, men forstår det godt. Gå på biblioteket hver torsdag kveld er den foreløpige planen. Kroer meg bare ved tanken!
Ja, dette er et interessant tema! For meg har det vært en lang prosess å komme dit jeg er nå, med mange turer ut av komfortsonen. Jeg trenger å gjøre ting på egenhånd, egentid, rett og slett, men med små barn og travel jobb skorter det på mulighetene. I jobben er jeg mye på egenhånd og på fritiden vil jeg jo også være med familie og venner... Så for meg er det jobbreiser som gir store pustehull og trening alene som letter litt til vanlig. Så på reise er jeg modig, finner frem til gallerier og museer, og spiser gjerne på restaurant med en bok. Hjemme er jeg ikke så mye på egenhånd. Jeg har blitt mer og mer glad i å finne på ting sammen med andre, ettersom jobben gir så lite sånt.
For meg kom det store gjennombruddet da jeg reiste mye alene i det tidligere Sovjetunionen for en del år siden, da jeg var midt i 20-årene. Jeg følte meg ganske utsatt, og langt hjemmefra, men hadde først og fremst veldig stor glede av det. Det ble lettere og lettere å ta den dype pusten og bare hoppe i det, og hadde jeg ikke gjort det alene, hadde ingen av de reisene blitt noe av. Og både da og nå synes jeg at jeg får med meg mye mer av det jeg opplever når jeg er alene. Men samtidig er det jo også spesielt fint å dele opplevelsene... Så jeg er nok av de som trenger litt balanse der.
Anaruh: Eneste som er litt trist med å gjøre ting alene, er at man ikke har noen å dele opplevelsen og minnene med. Hva tenker Glamourbibliotekaren og bloggens lesere om akkurat det?
Sosiale medier er min venn. Har jeg store følelser, sterke meninger eller annet jeg trenger å dele om ting jeg har opplevd tvitrer og/eller blogger jeg om det. Ikke helt det samme som å ha noen å mimre sammen med, men jeg har fått spennende twitter-diskusjoner ut av det.
Hei igjen - og takk for respons på kommentaren min om det å være introvert:) Jeg ser absolutt at det å gjøre ting alene ikke trenger å handle om å være introvert. Men jeg syntes det var en god - og sjelden! - anledning til å si noe om temaet, siden det for en del handler om et grunnleggende behov for egentid. For min del var det en liten åpenbaring å lese om temaet, siden det ellers i samfunnet/media er veldig sterkt fokus på det med venner, nettverk, antall likes/følgere osv. Og dessverre viser litteraturen på temaet at mange føler seg presset til å være mer sosiale enn det man egentlig er, nettopp på grunn av dette fokuset/presset. Og jeg tenker det kanskje er litt av de samme mekanismene som gjør at det kan være vanskelig å gjøre ting på egenhånd - uansett hvorfor man velger å gjøre ting alene:)
Lykke til videre med bloggen - jeg setter veldig stor pris på den:)
Anonym: Du har helt sikkert rett i at det er de samme mekanismene! Ikke minst i jobbsammenheng er det ofte et sterkt press til å bli mer sosial og ekstrovert enn man er. Det er provoserende. Takk for perspektiv! :)
Fint formulert tekst! Jeg er veldig enig med deg i dette. Har alltid trivdes utmerket godt i mitt eget selskap, og jeg skrev faktisk et innlegg om dette temaet tidligere i år! Her ligger det: http://etdrysskanel.com/2015/02/20/on-individualism/
Jeg ønsker alle fine dager, med eller uten selskap!
Legg inn en kommentar