Mon oncle (1958)

Nå er vi jammen meg i juni allerede. Vi markerte starten på den første sommermåneden i går med å lage spinatsuppe, vandre vår daglige tur i hagen for å se på alt sammen som forandrer seg til dag til dag, vanne litt her og der, gå en kveldstur rett før leggetid, og aller best: Se en sommerfilm, gjerne med åpen verandadør. Jacques Tati sine filmer er noe av det aller beste om sommeren, og "Mon oncle" er jo virkelig et mesterverk. Vi ler oss ut i hosteanfall, spoler tilbake og ser enkelte scener om og om igjen (f.eks. gressklipperscenen!) - mens kveldssola skinner ute og inn gjennom vinduet. Humoren hans, de små slapstick-innslagene, hans evne til å skildre barn og deres oppfinnsomme narrestreker, og i dette tilfellet: overdrevne moderne innretninger i det latterlige minimalistiske huset til hovedpersonens søster med familie - dvs automatiske garasjeporter, en hovedsentral som styrer nesten alt i huset, dører som åpnes og lukkes kun ved lett berøring (og dette er i 1958) - i sterk kontrast til den delen av byen han selv bor i, den godeste Monsieur Hulot. Det er virkelig ikke vanskelig å se at filmskapere som f.eks. Hasse & Tage og Wes Anderson er inspirert av Jacques Tati.