Talking to girls about Duran Duran / Rob Sheffield. - New York : Plume, 2010. - 274 p.

Denne boka er et must for alle som fulgte med i popmusikken på 80tallet, særlig begynnelsen og midten av tiåret. Jeg var liten da, men svært opptatt av musikk, digga Police og Toto og Paul McCartney og Genesis osv da jeg etterhvert begynte på skolen, søstrene mine laga mixtapes til meg som jeg sleit fullstendig ut, og det aller meste av den musikken jeg hørte på da, er fremdeles med meg i dag. Det er fint! Her kommer derfor et lite tips i tillegg: Spill mye forskjellig musikk for barna deres, la dem bli vant til å høre alle genrer så de har et bredt spekter å ta utgangspunkt i når de skal velge sine favoritter. 

Men tilbake til boka. Rob Sheffield er musikkjournalist bl.a. i Rolling Stone, og har tidligere skrevet boka "Love is a mix tape" som jeg må få kloa i. I "Talking to girls about Duran Duran" tar han for seg sin egen tenåringstid og tidlige tjueår ved hjelp av låtene som ble spilt mye på radio, eller som han mener illustrerer et eller annet fra akkurat en gitt periode. Vi får høre forsøk på å definere hva som er new wave og ikke. Vi får høre om oppveksten som eldstebror i en irsk-katolsk-amerikansk familie med tre dominerende lillesøstre. Sommerjobb som isbilsjåfør, susende på highwayen med bilradioen på full guffe. Purple rain og Ghostbusters. Kajagoogoo. The Smiths. Hall & Oates. John Hughes-filmene, Pretty in Pink-soundtracket som var ren new wave. Sommerskole i Spania med Depeche Mode på diskotek. Og allsang i bilen til Roxanne, "Purrrron uuuh REEEEEH! LYYYY!" 

En av blurbene bakpå er forøvrig av selveste Simon le Bon. 

(Jeg har allerede venteliste på denne boka, vet om i alle fall tre som skal få låne den!)