Sommeren for to år siden leste jeg en annen Forster-bok, nå var det på tide igjen. Denne fine Penguin-utgaven fra 1959 kjøpte jeg på en bruktbokhandel i Paris i oktober for et par år siden.
Nok en gang er det britisk overklasse det handler om, eller i alle fall øvre middelklasse, og Italia er i sentrum. Lilia, enke midt i 30-årene, reiser fra datter og svigerfamilie og søker lykken i Italia. Hun faller pladask for en ikke så veldig bemidlet ung mann (sønn av en tannlege, hørt på makan) som helt åpenbart gifter seg for pengene og ikke av kjærlighet slik som Lilia. Svogeren reiser nedover for å prøve å hente henne hjem igjen, men lykkes ikke - og egentlig skjer bare den ene tragedien etter den andre. Man kan kanskje si at noen finner en slags mening i det hele, eller finner seg selv eller noe, men det er egentlig ganske trist, det hele. Særlig fordi det er fasade alt handler om.
Denne hørte jeg på lydbok mens jeg tok en lengre togtur en gang, og husker jeg ble mer og mer irritert på folka som bare ikke klarte å handle etter eget beste.
SvarSlettJa, absolutt god grunn til å bli irritert!
SvarSlett