Høstens beste festival så langt

Norsk-Amerikansk litteraturfestival fant sted igjen i helga! Denne gangen fikk jeg med meg tre arrangementer. (Skulle gjerne hørt Geoff Dyer også, men rakk det ikke i år.)  

Fredag kveld skulle Lydia Davis fortelle om hvordan hun klarte å lære seg norsk ved å lese Dag Solstad, uten ordbøker. En imponerende bragd! Solstad skulle egentlig ha vært der selv, men ble forhindret. Derfor ble det tatt mest eksempler fra en av hans romaner, "Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige" (min omtale av boka kan leses her), og ikke fullt så mye fra hans Telemark-slektsprosjekt. Det krever både observasjon, konsentrasjon og intelligens - samt et språkøre av en annen verden - for å kunne lære norsk uten hjelpemidler. Men det hun fortalte ga mening. Forstår et ord her og et ord der, prøver å se en sammenheng, ordet gjentas, kan det ligne på et annet ord på et annet språk, kan det kanskje bety noe lignende? Imponerende! 

New Yorker-litteraturkritiker James Wood er også Solstad-tilhenger. Han var tilstede på denne seansen, og snakket en del om Solstads bøker - ikke minst "Genanse og verdighet". Han hadde imidlertid kun lest på engelsk, og det er foreløpig ikke så mange av Solstads bøker som er oversatt. Wood har æren for å ha introdusert Knausgård i USA, og er også glad i Per Petterson. 

Samtalen ble ledet av Morgenbladets kulturredaktør Ane Farsethås. 

Senere på kvelden var jeg tilstede på en samtale mellom James Wood, Linn Ullmann og The Paris Review-redaktør Lorin Stein. Temaet var "The Continent - Europe in English Literature", og de snakket primært om tre bøker: Hjalmar Söderbergs "Doktor Glas" (min omtale kan leses her), om hvordan det etiske problemet i boka gjør at vi heier på en som faktisk planlegger å begå drap; om David Szalays "All that man is" - et knippe historier om ulike menn i stigende alder - som de var noe uenige om, men som Stein kom fram til at han ble mer og mer glad i (fra å ha vært en smule reservert i begynnelsen) - den måtte nærleses for å komme i dybden, og først når man ser godt skjulte sammenhenger og røde tråder, ser man også storheten i boka; og til slutt Rachel Cusks "Outline", om en forfatter som reiser til Hellas for å lære helt vanlige mennesker å skrive bøker på engelsk. De snakket også om vennskap, eller snarere om mangelen på vennskap, i disse tre bøkene. Man kjenner mange mennesker, men hvor mange kan man egentlig definere som gode venner? Veldig interessant. 

Lørdag var Lydia Davis på scenen igjen, denne gangen intervjuet av Linn Ullmann. De snakket om det å skrive, hva formen har å si (James Wood hadde tidligere sagt at formen var alt, mens Davis aldri ville latt formen avgjøre innholdet - heller tvertimot. Verket må finne sin form naturlig. Hver idé krever sin form). Wood ga henne toppscore for hennes samling av stories i 2009. "Crookedly personal" er en av beskrivelsene hun fikk, hvilket hun forsøkte å forstå og finne ut av. "I... follow whatever the strange thought is," sa hun. Senere nevnte hun også dette med å la seg avspore, å la idéene komme, å begynne på noe nytt midt inni en annen novelle - fordi det kan være noe bra som dukker opp og det ville være dumt å avvise tankene bare fordi man ikke er ferdig med det man egentlig drev med. Dette har hun også forsøkt å lære sine studenter. Av denne grunn har hun heller aldri skrivesperre, hun bare begynner på nye ting hvis det skulle stoppe opp. 

Hun er inderlig opptatt av språk og grammatikk, hvordan et feilplassert komma kan endre hele meningen. "Language is literally life and death". Videre snakket de om andre kunstarter, hvordan hun og mannen hennes (kunstmaler) kan snakke om malerkunst, at hun er glad i musikk (Sibelius og Schumann spilles mye nå for tiden), at hun spiller piano men skulle gjerne vært flinkere. 

Vi fikk også høre henne lese noen av disse små historiene, eller stories (hva er egentlig det beste norske ordet i denne sammenheng?), nemlig "Boring friends", "How difficult", "Letter to a funeral parlor" og "Grammar questions". Hun synes ikke begrepet "short stories" passer, hun kaller det "stories" selv om noen av dem er ekstremt korte. 

Dette var tre flotte arrangementer, jeg skulle gjerne vært på flere, og håper jeg har muligheten til å gå igjen til neste år.