Vår baby

Det som opptar meg mest for tiden, er selvfølgelig å være sammen med vår lille datter! Jeg har ikke planer om å oute henne i noen særlig grad her i bloggen, men noen fun facts kan dere jo få, siden jeg vet at en del av dere er nysgjerrige! Som for eksempel: 



Den novembermorgenen hun ble født, kom sola opp bak trærne utenfor fødestua og skinte så fint inn på oss. (Dagene før og etter var det grått og regnfullt.)


Fra jeg ble innsjekket på føden til hun var ute, tok det nøyaktig tre timer. Ikke tid til smertestillende, ikke tid til massasje eller noen av bevegelsene vi hadde lært på kurs - her var det bare å kjøre på. (I følge en jordmor jeg kjenner, kalles det styrtfødsel når en førstegangsfødende bruker tre timer eller mindre)  Jeg opplevde det som en veldig fin fødsel, og tror det skyldes i stor grad at jeg ikke hadde gjort meg så mange tanker om hvordan det skulle bli. Sånt vet man jo aldri, man må være forberedt på å ta alt som det kommer. (Det er mitt beste tips til gravide!)

Små søte never i sykehussenga. 

Hun er oppkalt etter sine fire sterke oldemødre. Alle fire har innslag av det samme i navnene sine, bestemoren også. Da var det enkelt å finne navn!

På dagtid sover hun i en vogge etter sin oldefar. Den er over hundre år gammel. 

Når hun sover, er hun så lik baby-meg at det nesten er skummelt. (Særlig hvis hun har på mine gamle babyklær som er avbildet på sovebilder i albumet mitt.)

Hun er stort sett veldig tålmodig, hun ligger rolig og kikker seg rundt ei god stund før hun begynner å gi lyd fra seg, hun trives godt med å ligge i vogn og kjøre buss og trikk og bil og ferge - men hun er ikke den selvutslettende typen. Hun sier i fra når hun er misfornøyd, og det er vi glade for! Hennes "Trø meg ikkje for nære / Don't mess with me"-ansiktsuttrykk er spitting image av Mysil Bergsprekken. 


Hun er b-menneske som sin far. Hun har arvet hans sovehjerte også. De to ligger og slumrer til langt på dag, mens jeg står opp og drikker te og leser som vanlig. 


Når hun er trøtt og vi løfter henne opp, krøller hun seg sammen som en sjimpansebaby og piper som en kattunge. 

På julaften kom det første smilet, og det var rettet mot mormor. Siden har det kommet en god del brede tannløse smil. Vi gleder oss til hun begynner å le. (Det vil si - hun har alt begynt; i søvne!)


Hun har lagt sin elsk på Pluto-bamsen jeg kjøpte til henne i sommer. Den står ved siden av stellebordet, og hun nistirrer på den - etterhvert med et bredt glis også. I jula strekte hun ut armen og klappet den forsiktig (før hun bokset den overende).

Yndlingsplata hennes så langt er Chet Bakers "Chet", der han spiller med Pepper Adams (barytonsax) og flere. Hun er ekstra glad i saksofonen. (Hun liker stemmen til Chet også, men på denne plata er det ikke noe sang.) 


Yndlingsmelodien, som er flittig brukt som nattasang, er "Polka dots and moonbeams" av Jimmy van Heusen. "Look for the silver lining" (Jerome Kern) slår også godt an - nynner jeg et par vers av den, finner hun roen. Jeg er veldig glad for at hun ser ut til å like The Great American Songbook! ("My romance" og "Stardust" er vi også innom i blant. Senere skal vi gå løs på Cole Porter har jeg tenkt.)