Letters to the lady upstairs / Marcel Proust ; translated by Lydia Davis. - London : 4th Estate, 2017. - 89 p.

Denne lekkerbiskenen av ei bok kom jeg over på Tronsmo tidligere i vinter, og jeg klarte ikke å motstå den. To yndlinger mellom to permer, både Proust og Lydia Davis. Det er en samling av Prousts brev til nabofruen to etasjer opp, og Lydia Davis har oversatt dem og kommentert dem med et ganske innholdsrikt og interessant etterord som både tar for seg språk, tegnsetting, forklarer oss hvordan leiligheten hans så ut og hvordan den lå i forhold til tannlegekontoret i etasjen over. Marcel var syk nesten hele tiden mens han bodde der, lå til sengs (han skrev jo det meste av "På sporet av den tapte tid" i den senga), og jeg vil tro han hadde blitt kategorisert som høysensitiv om han hadde levd i våre dager. Det var helt klart smertefullt for han å høre på lydene fra tannlegen, skritt i trappa, ringeklokker og håndverkerne som pusset opp nabogården. Samtidig er han så ytterst ydmyk og takknemlig i sine brev. Å skrive gode brev ble jo regnet som en kunst, og den behersket han.

Det er en grundig utgivelse med mange fotnoter. Det er moro å se at Marcel Proust var venn med Reynaldo Hahn, en komponist jeg ble veldig glad i da jeg jobbet i platebutikk i studietida. Hans romanser fra la Belle Époque er nydelige. Hahn blir beskrevet som en virvelvind og ganske motsatt av Proust i vesen.

Han bad sine naboer og sin tjenestepike om å være så stille som mulig, særlig når han skulle sove. Det handlet om å forhindre de verste astmaanfallene. Derimot var han ikke akkurat stille selv - som musikkinteressert person som ikke hadde anledning til å gå på konserter, bestilte han strykekvartetter hjem til seg. Der satt de og spilte en kvartett av César Franck, og når de var ferdig måtte de spille den én gang til.