Orientens Paradis

Jeg har nevnt den så mange ganger gjennom årenes løp, men tror jammen ikke den har fått sin egen post! Det handler i dag om den teen jeg kanskje kan kalle min yndlingste blant dem alle, selv om jeg ikke liker å rangere teer ettersom det er så mange jeg er skikkelig glad i - men denne er i alle fall på en slags delt førsteplass (som den deler med kanskje ti andre). Denne kjøper jeg hvert eneste år, og det har jeg gjort i over femten år nå. Hver mars/april går jeg innom Black Cat i Grensen og ber om et par hekto Orientens Paradis.

Når dette norgesglasset fylles opp, er det vår!

Beskrivelsen lyder: 

Grønn kinesisk te med mandler, appelsinblomster og tranebær. Tilsatt smak av vanilje, appelsin og kanel. Jeg vil si at vaniljen er temmelig mye mer dominerende enn kanel, heldigvis, og ellers kjenner jeg mer smak av appelsinblomst enn appelsin. Den er veldig god!! 

Duften og smaken sender meg bakover i tid, til stunder i sola på balkongene våre på Sagene, i hagen her vi bor nå, og på balkongen til venninna mi på Ensjø der jeg fikk den servert første gang. Vi spiste brunch i sola, det var tidlig april og palmesøndag, og jeg vet ikke hvor mange kanner vi fortærte. Hun hadde akkurat malt taket på kjøkkenet sitt himmelblått med hvite skyer, akkurat som taket i Risør kirke. Vi hørte på Saint Etiennes "Good humor"-album og Maria Callas og bladde i ei Audrey Hepburn-bok hun akkurat hadde kjøpt. Jeg gikk til Galgeberg etterpå og tok tjuebussen hjem til Sagene, og byen var nesten tom (typisk påske), og jeg leste "Come together" av Josie Lloyd og Emlyn Rees - selv om jeg selvfølgelig burde ha lest til eksamen. 

Teen ble en slags bloggdille etterhvert, jeg tror det er flere av dere som har denne som vår-te nå, så kanskje er den mer universell på denne årstiden enn jeg tror. Men for meg er den uløselig knyttet til hver eneste vår i mitt liv de siste femten årene.