September

September. 

Mørkere kvelder, lunere stue. Jeg har hengt opp de gamle blekgule gardinene etter farmor, det gjør jeg hver høst. 

Ei skål på bordet full av norske epler. De smaker så godt, så syrlig og søtt på en gang. Lager eplekake til kvelds. 


Stemningsfull musikk fyller rommene. Kammermusikk av Bach, Pat Metheny-LPer, Lisa Batiashvilis innspilling av Sibelius' fiolinkonsert. 

Tempoet og ambisjonene senkes kraftig. 


September kan også være måneden for litt ekstra melankoli, et mer eller mindre ubevisst vemod over at sommeren er over. Jeg vet med meg selv at det kan være lite motiverende å stå opp om morgenen hvis det er mørkt ute og det plaskregner. Man går til jobben men vil bare snu og dra hjem igjen, eller hjem til noen snille mennesker med et koselig kjøkken, med fyr i ovnen og et fint gammelt kjøkkenbord hvor man kan sitte og drikke te og skyve hverdagen unna. Derfor tror jeg det er lurt å gi seg selv litt rom til å ta det litt roligere, ikke stille så fryktelig høye krav til seg selv akkurat de dagene. Andre dager kan man være full av høstpepp, og da må man jo naturligvis bare kjøre på! Myke skjerf, studiestart, friskt mot, strømpebukser, høstparfymer og høstplater. Fine farger og løv som flagrer i vinden og intens (og lav) sol. Men sånt kan svinge, og kanskje er det akkurat i september humøret og følelsene svinger mest. Det er lov til å slenge seg ned på sofaen, stenge omverdenen ute og være snill mot seg selv. Gå litt i hi. Man trenger ikke å prestere så vanvittig mye absolutt hele tiden.