Hiroshima mon amour (1959)

Et tilfeldig møte mellom to mennesker, en fransk skuespillerinne og en japansk arkitekt, begge med hver sin historie, en flyktig affære. De møtes i Hiroshima, i dødens by, hvor tragedien skjedde fjorten år tidligere. Hun vil snakke om det hun har sett på museum, bildene hun har sett, ruiner og skader, gjenstander. Han sier "Du har ikke sett noe", han vil ikke snakke om det, det går ikke an å fatte hvor stor katastrofen var. Hun er redd for at alt skal bli glemt, bomben i 1945, og nesten som en merkelig parallell: forholdet deres. I den fremmede mannen gjenopplever hun en ubearbeidet personlig tragedie i form av en ungdomsforelskelse i en tysk soldat. Soldaten ble skutt, hun ble tvangsklippet og fornedriget, sperret inne i en kjeller. 

Jeg satt og grublet på hvilken film dette minnet meg så veldig om. Bildene stod så klart for meg. En mørk kafé, ansikter, stillhet. Nesten ingen ord. Så kom jeg på det: Det var slett ingen film, men tvertimot boka "Moderato Cantabile" av Marguerite Duras. De to fra vidt forskjellige miljøer som møtes tilfeldig på en mørk kafé. Replikkene, eller mangelen på dem. Alt som ikke blir sagt, og hvordan de snakker forbi hverandre, fører hver sin monolog. Døden og kjærligheten. Intense møter over kort tid. Så viser det seg at nettopp den boka til Duras var årsaken til at regissør Alain Resnais spurte henne om hun ville skrive manus til hans film som skulle handle om Hiroshima. Det ble et av hennes mest kjente verker. 

Dette er en av de store etterkrigsklassikerne, og en left bank-film som var tidlig ute med å bryte kronologien ved å stadig vise minner og ting som har skjedd før - både med hovedpersonene og med det forferdelige som skjedde i Hiroshima i 1945. 

Mer av Duras:
*Moderato Cantabile

*Elskeren

*Å skrive

*Sommeren 80