My Happy Place

 

Å sitte her ved spisebordet om kvelden, etter at barna har sovnet, med fyr i ovnen og en kopp te ved min side - og siste nummer av Gramophone. Lese om alle de fine platene som er utgitt siden sist, til og med høre på dem (takket være strømmetjenestene), fundere på hvordan den nyeste innspillinga av Schubert-sonatene skiller seg fra de som regnes som referanseinnspillingene. Lese en dyptgående anmeldelse av den nye Turandot, med sangere som aldri har sunget disse rollene live på en scene. Lese artikler om hvordan tolkningen av Schumanns klavertrioer har endret seg med årene. Se annonsene for årets musikkfestivaler rundtom i verden og drømme om å reise til Leipzig igjen, til Carnegie Hall, til Lucerne. 

Da føler jeg at hode og sjel er i balanse igjen. Det er så langt fra tabloid og kjendisstoff og sensasjonelle overskrifter som det kan komme; alt sånt som vi pepres med overalt daglig ellers. Det er kjærlighet til musikk, det er kunnskap, det handler om en kunstart som har levd i flere hundre år. Det er evig. 

Gramophone. Jeg har lest det iherdig siden studiedagene, da jeg jobbet i en platebutikk og solgte klassisk musikk. Abonnert i flere år. Gått med det i veska, lest det på trikken, notert, krysset av og streket under. Måtte de aldri slutte å gi ut magasinet i papirformat.