Sin egen platespiller

 

Rett etter jul oppgraderte vi stereoanlegget vårt i stua. Vi fant ut at både høyttalere og forsterker var fra da mannen min gikk på videregående - kjøpt på HiFi-klubben den gang, ordentlig kvalitet, de har vart i mange år og funket fremdeles fint, men vi ville ha noe med bluetooth, internettradio og streaming-muligheter i tillegg til CD-spiller og platespiller og det vanlige. Med det samme kjøpte vi en platespiller til vår eldste datter, som nå er seks år. Vi har tenkt på det ei stund. Hun burde få ha musikkanlegg på rommet sitt, men vi ville ikke starte med streaming. Vi ville hun skulle føle at hun eide musikken sin selv, at hun kunne sette på et album og spille igjennom det fra begynnelse til slutt. Vi ville gå analogt til verks.

Selv tilbragte jeg timer i lenestolen ved siden av stereoanlegget i stua da jeg var liten. Hørte på Hakkebakkeskogen, BeeGees, Vårsøg, Abba, Knutsen & Ludvigsen, Burt Bacharach, Prima Vera, Kardemomme By, Merit Hemmingson, Alf Prøysen. Kunne sette på plater selv. Og jeg har jo alltid vært fan av at barn skal få et bevisst forhold til musikk på den måten. At det er noen som har laget musikken, at det er håndverk, at det er mennesker som spiller instrumenter, at man kan lage sanger og samle dem på et album som andre kan kjøpe, holde i hånden og spille når de vil. At det ikke bare handler om spillelister satt sammen av algoritmer for ubevisst lytting, med musikk som plutselig kan trekkes tilbake og bli utilgjengelig. 

Husker dere denne fine historien om den lille gutten som fikk sin egen platespiller?  

Nå står det en platespiller på rommet hennes. To høyttalere. En liten bunke plater hun har fått av oss, og noen jeg har fått på jobben. Madonna "True Blue". Paul Simon "The Ultimate Collection". Soundtracket fra den originale Disney-filmen Cinderella. To Lillebjørn Nilsen-plater. deLillos "Suser avgårde". Musikken fra Portveien 2. Joni Mitchell "Blue"; hennes aller første LP som jeg kjøpte til henne da hun var baby. Og den hun spiller aller mest for tiden: The Beatles "Magical Mystery Tour". Der sitter hun sammen med lillesøsteren på 3 og leker med dokker mens George Harrison klimprer på sitaren sin i den mildt sagt sløve "Blue Jay Way". Eller danser spastisk til John Lennons radbrekkende clavioline-spill i "Baby You're A Rich Man" mens hun holder på å le seg halvt ihjel. 

Men aller best - følelsen jeg fikk da hun hadde med ei venninne hjem fra skolen en dag, og de vrengte av seg sekkene og jakkene og løp opp på rommet - og så strømmet mellotron-introen til "Strawberry Fields Forever" ut derfra. Det var det første som måtte til når de skulle leke. På med platespilleren. Lære venninna hvordan man setter på plater. Så leke. 

Det er et øyeblikk jeg kommer til å huske. Let me take you down, 'cause I'm going to... Strawberry Fields.