Boka ble kjøpt i byen der Sal Paradise startet sine eventyrlige ferder - New York, nærmere bestemt på Shakespeare & Co i universitetsområdet ved Washington Square. (samme dag troppet jeg glad og fornøyd opp på NYC library for å se Kerouac-utstillingen, men møtte stengt dør. Og dagen etter reiste jeg hjem.)
Beat-generasjonen. Hvordan skriver man egentlig en omtale av denne boka... Det finnes allerede så mange analyser, avhandlinger, tolkninger, referanser, og man vil jo heller ikke røpe handlingen. Men den er virkelig roadtrip-fortellingen over alle roadtrip-fortellinger, fram og tilbake over kontinentet så snart man har noen dollar til overs. Den definerte en ny generasjon og dens frihetsfølelse i kjølvannet av andre verdenskrig, den peker på klasseskiller og fattigdom og eventyrlyst og en ekstrem evne til å leve i nuet - samtidig som den er et evig jag etter noe uvisst og en manglende evne til å slå seg til ro. Eller en flukt fra et økende press om konformisme. Dette gjelder særlig Dean Moriarty. Jeg har litt vondt av Dean Moriarty. En hyperaktiv og intens glede over å møte nye mennesker og høre om deres liv, se nye steder, oppleve nye ting - jeg kan levende se han for meg der han hopper opp og ned i pur entusiasme med et lykkelig og strålende gapesmil, og hvor stum og paralysert han blir av å møte et stort idol, selveste George Shearing. Hvordan han med innlevelse kan fortelle lange historier om helt dagligdagse ting, og hvordan han krever at vennene skal gjøre det samme. Og hvordan det første han gjør når han har fått skilsmisse fra kone nr 2 er å gifte seg med kone nr 3, for så å forlate henne straks til fordel for kone nr 2 igjen. På hver sin side av kontinentet. Men letingen etter faren sin, som sikkert er en stor del av det som driver han, gir ikke resultater. Og han vandrer videre, mens Sal etablerer seg i New York og blir aldri Deans nabo.
Biler stjeles over en lav sko, det samme med bensin, kvinner beundres, rusmidler nytes, jazzen likeså - jazz definerer til og med tidsperioder her. Hendelser finner sted mellom Charlie Parkers "Ornithology" og en Miles Davis-periode.
Dette er ei bok man burde lese om igjen straks man er ferdig, bare for å få med seg mer. Det er mange navn og personer å forholde seg til. Og som sagt, det er så ufattelig mange referanser* til både Kerouac og boka i andre bøker, i filmer og musikk, at man i allefall bør kjenne til den. Men aller helst lese den. For den gjør inntrykk, den fanger en, man er ikke lenger helt den samme når man legger den fra seg etter å ha lest siste side. Anbefales herved.
*=I Gilmore Girls, tv-serien i vår tid med antagelig flest (pr episode) referanser-i-full-fart-i-en-endeløs-strøm til både populærkultur, klassisk litteratur og historiske hendelser i en salig blanding, nevnes Kerouac allerede i første scene av første episode i første sesong.
Hvite vegger og hvite skapdører og hvite gardiner; det kan bli litt kaldt hvis man ikke bryter det opp med noe. Men som vanlig - jeg vil ikke henge opp noe bare for at veggen ikke skal være tom; det må være noe vi virkelig vil ha på veggen. Valget var svært enkelt da vi kom over dette fine bildet på et loppemarked i høst: et svart-hvitt-portrett av en pen hund. Tatt hos fotografen og sirlig rammet inn. Et kjært familiemedlem hos noen - ikke vet vi hvem han var eller hvor han bodde, men nå henger han på soveromsveggen vår og gjør oss glade og trygge. 
boff.
