Trolldomsfjellet / Thomas Mann ; oversatt av Per Qvale. - Oslo : Gyldendal, 2005. - 731 s.

Jeg brukte tre og et halvt år på å fullføre denne. Hans Castorp tilbrakte sju år på Berghof. Jeg er fornøyd med å komme i mål halvveis sammenlignet med han. For som Thomas Mann sier i innledningen; dette tar tid.

Trolldomsfjellet er ikke romanen du har i veska og plukker opp når du har fem minutters ventetid på t-banen. Den er over 700 sider lang og derfor ganske tjukk (med mindre du bruker lesebrett), og den har lange kapitler og er ikke den enkleste å hoppe inn og ut av. Lange idehistoriske og filosofiske samtaler og diskusjoner signert en fremoverrettet italiener - og senere en svært konservativ jesuitt-munk - som representerer hver sin side i det nye og det gamle Europa på tidlig 1900tall, gjør at man bør ha både ro og god tid og minst mulig forstyrrelser når man skal lese denne.

Persongalleriet er stort og bredt, ettersom romanen finner sted på et lungesanatorium i fjellene før penicillinen fantes: Her finnes nemlig mange ulike karakterer fra hele Europa, hostende mennesker med flekker på lungene som avsløres under legens røntgenundersøkelse. Flekkene blir liksom ikke borte heller. Å ligge og hvile utendørs, pakket inn i tepper - uansett vær og vind - er den beste medisin; ikke rart folk ble værende i årevis uten å bli bedre.

Hans Castorp reiser altså hit som gjest for å besøke sin fetter som har et opphold der. Også blir han der bare. Politikk, filosofi, religion, kjærlighet, sykdom, død. Denne romanen har det meste, den er en dannelsesroman - og anbefales herved på det sterkeste.

(bildet er fra den optimistiske påska 2008 da jeg trodde jeg skulle fullføre på to uker.)