1. søndag i advent

Ett lys ble tent, Morgenkonserten i P2 spilte en adventskantate av Bach, jeg lagde en kanne med den beste juleteen jeg vet - Cachemire fra Le Palais de Thés.



Adventsstaken har jeg hatt i mange år - en helt enkel hvit rektangulær porselensstake med plass til litt pynt nedi. Kastanjene er fra parken rundt Sagene kirke, anisstjernene kjøpte jeg i løsvekt for noen år siden.




Rognebær fra et tre i nærheten, to syltetøyglass som er blitt til lykter ved hjelp av litt silkepapir (jeg kan jo late som om noen små søte venner har laget dem til meg i barnehagen, men sannheten er at jeg lagde dem selv nå nettopp).




Og litt mose, tyttebærlyng og røde bær på et fat - alt fra hagen.









Her kan dere også høre. Tenorsolist er Ian Bostridge, en hyppig gjenganger her i bloggen.

Glamorøs fredag

God morgen!
En kjapp hilsen fra en busy glamourbibliotekar med mye å gjøre før helga setter inn. Glamoureffekt i dag er fine Boucheron, og en plan om å kjøpe sesongens første clementiner etter jobb. Jeg har ikke spist noen siden forrige jul. Friske blomster skal også handles inn, og etterpå skal jeg synke ned i lenestolen og gå inn i helgekoma.

Ha en fin dag!

Glemte minner

Jeg sitter fra tidlig morgen til langt på kveld og lytter meg gjennom eldgamle 78-plater med Columbia Salongorkester og andre lignende ensembler. Det suser bra, platene snurrer kjempefort rundt, fiolinene skjelver rørende. Tenk å få oppleve å gå ut på restauranter og danse til salongorkestre... Men jeg gjør det nest beste: Jeg graver meg ned i arkivene, finner fram perlene, tørker støv av dem og lar dem få skinne. De blir tilgjengelige for publikum igjen. Verden får atter en gang høre de glemte minner.

Dagens kjole

Mens vi venter på tredje sesong Mad Men, som i følge min kilde i de kommersielle tv-stasjoner vil dukke opp på norske skjermer på nyåret, kan vi jo nyte synet av kjoler som Betty Draper muligens ville gå i. Denne varianten er litt mindre stiv, takket være skjørtet og det store blomstermønsteret. (Fra Vintageous)

Me and you and everyone we know (2005)

Denne ukas filmkveld inneholdt en riktig perle - nemlig Miranda Julys debutfilm. Hun er skuespiller, regissør, performancekunstner, musiker - og mange av dere kjenner sikkert hennes "Learning to love you more"-prosjekt.


På mange måter er filmen litt Altman-aktig med mange småhistorier i et forstadsliv, underlige karakterer, og med en varme for disse. Det er noe troskyldig og optimistisk over den, poetisk, rett og slett litt magisk. July spiller selv den kvinnelige hovedrollen.

I hear you're mad about Brubeck

Strange Meadow Lark (Brubeck)

Kva las du no?

To måneder siden forrige statusrapport over lesing som blir bedrevet blant dere - vi tar en ny runde!

Jeg er femti sider inne i Tolstojs Anna Karenina, bind I. Utgaven er fra Den Norske Bokklubben på 1970-tallet, med svart smussomslag og brun ekstremt typisk bokklubb-innbinding under. Disse to bøkene stod i bokhylla hjemme (før de "plutselig" havnet hjemme i min egen hylle), og da jeg var liten og av og til hjemme fra skolen fordi jeg var forkjølet, lå jeg på sofaen og stirret på bokhyllene oppunder taket. Etter at barne-tv-reprisen og Trim for eldre var over om morgenen var det liksom ikke så mye festlig på tv for de som var små (man hadde kun NRK, som var bare én kanal på den tiden, og video visste man knapt hva var), så da ble man liggende på sofaen og glo på alle bøkene i hylla og lære seg titlene. Og nå er det på tide å lese dem også.

Hva leser dere?


P.s. Og ettersom det begynner å bli en fast tradisjon at noen vil korrigere overskriften for å få den grammatisk riktig, opplyser jeg herved at den er et kjent sitat hentet herfra - altså tittelen på ekstraheftene man fikk i norsktimene på barneskolen for å sysselsettes når man allerede var ferdig med de andre oppgavene eller leksene man skulle gjøre.

I går var det sol

Jeg fant en fin rose som fikk bli med meg videre.




...Og den matchet jo formiddagens ikke-veldig-sunne lunch så godt.




Et grønt gjerde. En busk med snøbær.
(samt et par vantro og måpende mennesker på den andre siden av gata, som antagelig bor i huset bak, og trodde jeg snek meg rundt og tok bilde av eiendommen deres. Beklager.)




Et nakent novembertre med fine farger.



Og enda flere farger. De finnes fremdeles, bare man leter litt. November er slett ikke grå og trist.

Moonlight in Vermont

Jo Stafford er en av mine yndlingssangere fra 40-tallet og deromkring - hun hadde en lang karriere både sammen med vokalgruppa The Pied Pipers (som bl.a. sang med Tommy Dorsey Orchestra og Frank Sinatra) og som soloartist. Og en solid diskografi.

(Hennes juleplate er forøvrig absolutt å anbefale, for den som er på jakt etter noe annet enn nok en versjon av O helga natt.)

I 1946 gjorde hun denne innspillingen av Suessdorf & Blackburns "Moonlight in Vermont":



Fiiiiin.

Ha en fin lørdag!

Glamorøs fredag

God morgen!

Slow city på glamourkontoret i dag, fredagstregheten er mer tilstede enn noensinne - men taklampene viker iallefall for smålamper og lysgirlander i vinduskarmen (og et lite telys på bordet...), så her er det stemning! Arvebrosje fra farmor og signaturduften til mormor (Chanel No. 5) er dagens glamoureffekter, samt planen om å kjøpe med blomster på vei hjem - som skal plasseres et eller annet sted i mitt nyvaskede hus. Jobbe i morgen, deretter kanskje en liten tur innom kafé Gram, og ellers slappe av hjemme. Glamourbibliotekaren er hjemmekjær må vite.

Nå venter jeg en strøm av rapporter fra dere lesere også! Og særlig dere som vanligvis ikke kommenterer, kom igjen! Her er det plass til alle!

ha en fin dag.

Og her er en fin låt tilslutt - Beatles "Savoy Truffle":

Reprise: Glamourbibliotekaren snakker penger og forbruk

Nå begynner julestria å nærme seg, så jeg tenker det er på sin plass å ta en ønskereprise fra i fjor - nemlig "Glamourbibliotekaren snakker penger og forbruk":

Yippeee! I'm RICH!!

Økonomien er ustabil og renta går opp. Island går konk. Børsen stuper. Jeg antar dette vil påvirke flere av oss - så nå gjelder det å tenke litt forbruk. Eller mer spesifikt: Å få forbruket ned. Noen mener kanskje vi bør fortsette å shoppe som galninger for å holde hjula i gang, men det argumentet kjøper jeg ikke.. (hehe)

Istedet for å heve pekefingeren, har jeg i dag tenkt å komme med noen tips. Ikke sånn "bytt mobilabonnement" osv, det får andre ta seg av. Men å la være å bruke masse penger er slett ikke vanskelig. Også blir man så fornøyd og stolt av seg selv. (I tillegg kommer man i bedre form av disse tipsene - slettes ikke dumt det heller)

• Å møte venner på kafé er veldig koselig, men å invitere hjem er enda koseligere! Særlig om man baker noe i tillegg. Billigere er det også, totalt sett. Morsommere. Og man kan bestemme bakgrunnsmusikken selv, og slipper Katie Melua omatt og omatt.
• Alternativt: Gå en tur med en god venn. Frisk luft, naturopplevelse, koselig.
• Å gå til jobb burde alle klare som bor 45 minutters gange (eller mindre) unna jobben. Det er gratis trim, man våkner ordentlig, man kan høre på musikk eller podcaster eller radio, og man slipper å stå trangt på en buss i rushtrafikken. Finn alternative ruter, kanskje er det noen koselige gater på veien som man sjelden går i. Roser på kinn når man kommer fram til jobb istedet for rynkede øyenbryn pga irritasjon over medpassasjerer... Sykle kan man også gjøre, og da kan man til og med bo enda lenger unna.
• Utnytt floraen av tv-kanaler alle etterhvert har - det går mange bra filmer, og følg med i programoversikten for å programmere opptak av de man ikke får sett der og da. Kanskje behøver man ikke å kjøpe masse dvder som man allikevel bare ser én gang, og som i ettertid bare tar opp plass i hylla og er til irritasjon. De kommer på tv før eller senere. Så kan man arrangere filmkveld for venner, slukke lyset, spise popcorn og ha det moro.
• Som bibliotekar vil jeg jo naturligvis også minne om bibliotekene... jeg liker helst å eie bøker selv, men man skal ikke glemme at bibliotekene har ALT - eller kan i det minste skaffe det. Noen biblioteker har også godt utvalg av både musikk og filmer. Og jeg må jo innrømme at flere av mine egne bøker står og samler støv. Ikke er de lest, ikke kommer de til å bli lest. Ergo....
• Gå løs på bokhylla di og les nettopp de bøkene du ikke har lest!
• Utveksling av vennetjenester skal man ikke kimse av. Noen er flinke til å lappe sykkeldekk, andre er flinke til å passe barn.
• Man kan f.eks. låne plater av hverandre og legge inn på iPoden sin... Og man kan låne bøker og filmer av hverandre.
• Storhanding har virkelig noe for seg. Handler man sjeldnere, kjøper man ikke alle de smågreiene som virker fristende der og da. Planlegging av måltider kan være moro, gå løs på kokebøkene (jeg vet dere har mange!) og prøv nye retter. Planlegg sånn at grønnsakene man kjøper inn, kan brukes til flere retter samme uke før de blir dårlige. Sørg for å ha basismat i skapet, og bruk alt du kjøper utenom. Så slipper du å kaste ekle og udefinerbare ting i kjøleskapet så ofte..
• Bak brød! Mye bedre og billigere enn de kjedelige greiene på Ica. Bland mel og korn av hjertets lyst, bruk kokebøker og finn oppskrifter på nettet og lær av deres eldre slektninger.
• Vel er det morsomt å reise langt når man har ferie, bruke mye penger, og valutaen har jo vært ganske gunstig en periode nå - men en av de koseligste feriene jeg husker er rett og slett telttur i Norge. Berg og dal og fjell og fjord og telt og sykkel på taket og primus i bagasjerommet og Donaldlesing.
• Har du først kjøpt medlemskap på et treningssenter, bruk det. Kom i form.
• Utnytt at noen av teatrene har siste-liten-billetter! De selges en-to timer før forestilling, og det er absolutt penger å spare.
• Innse at du ikke blir lykkeligere av å dra kortet i hver eneste butikk du går forbi, selv om det står SALG på store oransje plakater i vinduet.
• Gå på loppis. Sesongen er ikke over ennå. Det er ikke grenser for hva man kan finne av møbler, klær, kjøkkenutstyr, BØKER ikke minst. Men ikke kjøp alt mulig skrot som du egentlig ikke vil ha, det er det jo ikke noe poeng i. Isåfall kan du gi det bort til et trengende skolekorps neste sesong.
• Ta en stor opprydning i hus og hjem og gi bort alt du ikke behøver til Fretex eller loppis. Se på alt du har, alt som tar plass og som du har kjøpt oppgjennom årene og tenk "haha, hvordan kunne jeg tro at det var på tide med en real shoppingtur? Quite the opposite!!" . Husk denne opprydningen neste gang du har lyst til å kjøpe noe du vet du egentlig ikke trenger. Noen av oss må kanskje utsette kjøp av større leiligheter en tid, og da gjelder det jo samtidig å ikke fylle opp den leiligheten man har. Mantra: "TRENGER JEG EGENTLIG DENNE?"
• Kjøp bare ting/klær du blir helt forelsket i. Og for å være helt sikker - gå hjem, sov på det noen netter, og hvis du fremdeles har varme følelser, gå tilbake og se om tingen var sånn som du husket den. Og gjenta mantraet.
  

Kommer man forbi shoppingsuget, får man større fred med seg selv. Trust me. Så kan man heller spare til noe man virkelig vil ha. Eller velge kvalitet foran kvantitet - noe som jo stort sett blir litt dyrere. Men hvis man vet med seg selv at man ikke har kjøpt fjorten topper på Gina Tricot den siste måneden, trenger man jo ikke å ha dårlig samvittighet om man bruker litt mer penger på noe man virkelig har lyst på og som kommer til å bli mye brukt.

Dessuten er det jo morsommere å ha litt færre ting, men til gjengjeld ting man er glad i og har minner fra. En fin klassisk skinnveske fra en reise til Firenze er for meg hundre ganger bedre enn tjue trendy og mer kortlivede vesker fra Zara... på samme måte som et par øredobber fra et lite marked i Paris er hundre ganger bedre enn tjue par fra H&M. Sånn er det nok ikke for alle, men det skader ikke å tenke litt over det. Man bør på en måte ikke knytte seg for sterkt til ting, men samtidig er det bedre å ha et "forhold" til tingene sine enn å gå bananas i enhver butikk som lokker med salg. Det er ikke mengden som teller.

Dessuten er det et poeng å lære seg å se vakre ting uten å tenke "den må jeg ha!" - noe dere får trening i her i bloggen.. Man kan la seg inspirere i mange retninger av å se en flott kjole.

Jeg har skrevet en del om dette før - se f.eks. her. Eller her, i forbindelse med julegaver osv i fjor. Og her er min guide til rydding av klesskap.


Også er det dette med "Fordi du fortjener det" - et slagord som liksom skal rettferdiggjøre alle innkjøp man gjør, samme hvor mye eller lite man behøver denne tingen. Kanskje man skal heller tenke at man kan belønne seg selv med hyggelige opplevelser, sosialt samvær med venner, en lesestund i ro og fred. Å tenke "jippi, nå har jeg vært flink, jeg fortjener en ny foundation fra Loreal" er uansett litt underlig etter min mening, men reklamebransjen og de store konsernene forsøker så godt de kan å banke det inn i hodene våre. Å ha shopping som hobby er skremmende akseptert i vårt overflodssamfunn.


(Og klarer du ikke å slutte å shoppe, husk at du kan selge ting også. På finn.no eller ebay.com er det helt sikkert en eller annen som vil kjøpe det du selv ikke vil ha lenger. Det er bedre å sende det videre enn å la det ligge inni et mørkt skap i årevis.)

The catcher in the rye / J.D. Salinger. - London : Penguin, 1994. - 192 s.

Denne klassikeren fra 1951 er på pensum i high school i USA. Den var også objekt for Mark David Chapmans, altså John Lennons morders, besettelse. Hovedpersonen, Holden, blir nok en gang utvist fra internatskolen han går på like før juleferien, men er redd for å dra hjem - han foretrekker at foreldrene får utvisningsbrevet i forkant, sånn at nyheten har sunket inn før han viser sitt ansikt i leiligheten på Upper East. Dermed blir han drivende rundt på Manhattan i noen dager, på barer, hoteller, i Central Park, på museer, gatelangs. Han røyker og drikker og tenker tilbake på skolen, på sine medstudenter som han ikke savner nevneverdig, og er lettet over å være kvitt både dem og lærerne. Han er en relativt pessimistisk ung mann, dyster og deprimert, og synes de aller fleste er phonies - altså overfladiske og falske. Han hater filmer. Han avskyr teaterstykker og skuespillere. Den eneste han føler han kommuniserer bra med, er lillesøsteren - den veslevoksne Phoebe. Og han savner lillebroren, som døde noen år tidligere. Han synes storebroren er en sellout ettersom han gikk fra å være forfatter til å bli manusforfatter i Hollywood.

Språket er muntlig, tenåringspreget, mange typiske fyllord som "and all", "or something" (ofte i slutten av setninger), mange gjentagelser og forsikringer om at han mener det han sier ("I really was."). Ord (eller deler av ord) som skal vektlegges, står i kursiv - det gjør det også veldig muntlig, og er faktisk en ganske smart vri. ("It isn't that. It isn't that at all.")

Det er en god del overdrivelser av typen "All I can say is, don't see it if you don't want to puke all over yourself" - som han sier etter å ha brukt hele halvannen side på å fortelle hva filmen han har sett handler om. Han er med andre ord ingen 100% troverdig forteller, men samtidig er det greit - han er ung. Jeg blir litt irritert på han i blant når han er sutrete og negativ. Særlig fordi det av og til skinner igjennom en slags galgenhumor - så hvorfor lar han tungsinnet vinne hele tiden? Siste side er et lite hopp fram i tid, livet hans er forandret uten at jeg behøver å si hvordan, og han grubler litt på om han skal begynne på en ny skole til høsten igjen. Jeg stiller meg tvilende til at han har gjennomgått en modningsprosess eller nådd en dypere og ny erkjennelse i løpet av boka. Hvilket også er uvanlig, og ganske interessant. Ingen moralpreken til slutt.

Som stor fan av John Lennon forbanner jeg denne boka fordi det visstnok var den som fikk Mark David Chapman til virkelig å drepe Lennon - han mente etter å ha hørt tekstene på Plastic Ono Band at Lennon hadde blitt en phony ("I don't believe in Beatles..."), og han identifiserte seg veldig med Holden. Samtidig kan jeg ikke helt forstå linken der, Holden var ikke en potensiell drapsmann slik jeg ser han, så jeg trekker forbannelsen tilbake, legger skylden ene og alene på Chapman, og er fornøyd med å ha lest nok en klassiker. Anbefales herved!

Yves' julebrev

Som noen av dere vet - jeg og Yves Rocher go way back. Det er ikke ofte vi skriver til hverandre lenger. Det vil si, han sender iherdig brev hver måned, jeg svarer nokså sjelden... Men julebrevet fra Yves er fremdeles et av høstens postkassehøydepunkter for min del. Da jeg var tenåring og nærmeste parfymeri var litt for langt unna, var julebrevet fra Yves en kjærkommen mulighet til å skaffe seg deilig badeskum og andre mørketidsprodukter, og man fikk julestemning av å bla gjennom det og se på alle de lykkelige menneskene som pyntet med de litt underlige og småtacky pyntegjenstandene man også kunne bestille. Og denne skrekkblandede fryden over å motta pakken, åpne og se om produktene svarte til forventningene... Derfor ble jeg meget arg i fjor da brevet aldri kom! Min kusine rapporterte om at hun hadde fått, en venninne mailet begeistret og fortalte at brevet var kommet - men til meg kom det altså ikke. Hva var årsaken til denne diskriminering av en trofast kunde gjennom nesten 20 år? Var det fordi jeg heller brukte Weleda og sånt? Det fant jeg aldri ut. Heldigvis løste det seg, brevet kom i år, sent i oktober, og jeg slo meg løs... Og i går hentet jeg en pakke på min lokale nærbutikk. Alltid like spennende å rive den opp, sniffe på produktene, og vurdere om man kan puste lettet ut eller om dette var fullstendig bom. Man vet jo aldri. En litt glamorøs form for katta i sekken? Men denne gang var det blinkskudd. Tror jeg. Produktene ser dere på bildet over.

Vi ses igjen om et år, Yves!

From here to eternity

I går var det filmaften igjen, og kveldens valg ble "From here to eternity" fra 1953 med Burt Lancaster, Deborah Kerr, Montgomery Clift, Frank Sinatra og Donna Reed. Jeg tok den opp for lenge siden men har aldri somlet meg til å se den. Bildet over er jo svært klassisk og velkjent - og av mindre betydning for filmen, mener nå jeg - dette er et krigsdrama som handler om basen på (og bombingen av) Pearl Harbour og ikke fullt så mye om romantikk blant bølgene. Åtte oscar fikk den, bl.a. for beste film - og Sinatra fikk oscar for beste birolle. Og jeg ble som vanlig opprørt over maktkampen i militærleiren, det blir jeg alltid når jeg ser slike filmer - ydmykelse og straff og mishandling og nedpsyking av mennesker, jeg blir så provosert...

(500) Days of Summer

En spontan kinotur i helgen:









Ikke en spesielt minneverdig film. Men Summer hadde en yndig stil med fine klær, og fikk meg til å vurdere pannelugg igjen, akkurat nå når jeg endelig har blitt ordentlig kvitt min egen...


Videoen nedenfor er ikke del av filmen, men her ser dere i allefall hva jeg mener.

My precioussssss.....

Førjulspresang til meg selv på lønningsdag: Remaster-boksen med alle Beatlesplatene - I STEREO. Jeg har så å si alle fra før, i mono. Noen på LP, noen på CD. Jeg feirer 20årsjubileum som intens Beatles-fan nå i høst, what better way to celebrate?! Nå gleder jeg meg til å sette tenna i denne lekkerbiskenen av en boks og høre meg gjennom alle!

Plan 9 from outer space

ah, hvilken klassiker. Perfekt for en regnfull novembersøndag!

Skjønnhetsbrettet

Og når vi først er inne på gode råd fra fordums tider, kan vi godt lære litt fra "Den fullkomne Eva", en annen praktbok jeg har nevnt tidligere. Her handler det om blodomløp og skjønnhet:


"Det ideelle for denne hvilestillingen er skjønnhetsbrettet. Hvis vi ikke har et slikt brett, kan et strykebrett gjøre nytten. Et slikt hardt skrått leie gjør ryggraden rett, og befrir føttene for kroppsvekten. Hovne ben og åreknuter vil bedre seg etterhvert. Denne stillingen får blodet til å stige til hodet, og dermed nyter også både teint, hodebunnen og håret godt av den, etter som de får en bedre tilførsel av oppbyggende stoffer. Derfor burde vi tilbringe fra et kvarter til en halv time daglig på skjønnhetsbrettet. Tiden kan vi nytte ved å legge en nærende hormonkrem-maske, eller også til å styrke magemusklene og dermed slipper vi å drive noe særlig daglig gymnastikk.

Vi legger oss lett avslappet på skjønnhetsbrettet, trekker langsomt magen inn mens vi puster dypt. Så trekker vi magen enda litt lenger inn, til vi har følelsen av at bukveggen berører rygghvirvelen. Mens vi ligger slik, teller vi langsomt til ti. Pust kraftig og slapp godt av. Begynn så forfra igjen, og gjenta øvelsen 5-8 ganger. Denne øvelsen kan vi også utføre når vi går tur, når vi sitter på et venteværelse eller står og venter på et tog - i det hele tatt hver gang vi likevel fordriver tiden og er mer eller mindre usett. Til slutt blir vi så flinke at vi kan drive den helt ubemerket. Lønnen for strevet er at vi kvitter oss med enhver antydning til mage, og oppnår en livlinje som vil få selv vår beste venninne til å blekne av misunnelse."


Og som vi har lært tidligere - å gjøre venninner misunnelige, er et viktig mål for vårt velvære!