mandag, august 31, 2009

Mikke Mus




Denne klarte jeg ikke å gå fra da jeg var innom gjenbruket i Risør i sommer. En ekte liten gammeldags barnekopp med Mikke Mus, Minni, og Tipp & Topp på - i et tog. Kanskje fordi det var så utrolig eksotisk å komme i barnebursdag der de hadde papptallerkener med Donaldfigurer på da jeg var liten. Utvalget i selskapsaccessoirer var ikke enormt der jeg kommer fra, men av og til slumpet man til med å finne Donaldservietter eller noe. Men nå har jeg min egen Mikke-kopp... og hvorfor hadde egentlig Tipp & Topp kroner på hodet?


Jeg tror jeg betalte 30 kroner for denne. Hadde det vært på Vestkanttorget, hadde jeg antagelig måttet betale 150. Og dessverre følger markedet i Birkelunden etter (til og med enkelte av byens loppemarkeder) - selgerne der har begynt å ta høye priser for kjente merkevarer (Figgjo, Porsgrund osv) nå, selv om de nødvendigvis ikke er verdt så mye. Ting som jeg har sett etter i årevis og kjøpt der jeg har kommet over dem, som pene tekopper her og der fra ulike serviser, små gamle rammer, fat og pene skåler, tar bruktselgerne mye mer for nå enn de gjorde tidligere. En ramme av typen som jeg betalte førti kroner for i Birkelunden i fjor, skulle en dame ha 200 for i går på samme sted. Jeg forstår jo at de skal tjene til livets opphold også, bevares - men når prisene nærmer seg antikkhøyder er det ikke så morsomt å gå der og rote rundt i eskene lenger, når man vet at oppkjøperen bare har tømt et dødsbo og ikke betalt særlig mye for det selv. Brukte ting blir like dyre som nye, om ikke dyrere, uten at de egentlig er så sjeldne eller ekstremt populære. Regnestykket går liksom ikke helt opp, ikke i mitt hode i allefall. Over tusen kroner for et lite respatex-bord, fem hundre for et knøttlite femtitalls-sidebord... og tre hundre for en liten Emalox-skål. Men så lenge folk betaler, kan de jo bare holde på.

Derfor er det morsomt å gå i brukthandler i mindre byer - hvor utvalget ofte er nesten like stort, men prisene bare en brøkdel. Jeg tror jeg fylte opp sju poser i Risør i sommer, i tillegg til de tre femtitalls spisestuestolene jeg kjøpte til 25 kroner stykket...

søndag, august 30, 2009

Søndag og tiden står stille

Iskaffen på Kafé Gram på Sagene - legendarisk, i allefall om den lages av baristaen som laget den til meg i dag.






Akerselva ser ut som Amazonas i blant.








Markedet i Birkelunden som lenge har vært min faste søndagshobby - nå også et paradis for Nana Mouskouri-fans!









Selv er jeg mer fan av Grete enn Nana, og endte opp med to sett av disse i grønt.










Noe annet som også var svært grønt, var denne øyenskyggen fra Ellen Betrix! Vintage, ubrukt, nostalgisk, men jeg la den fra meg.










Besame Mucho i en innspilling med Victor Silvesters Ballroom Orchestra - sånt man kan høre på NRK Gull.









Og i mengden av grå og kjedelige sykler: En fin rosa sykkel med kurv og blomster!










Kommer man seg forbi valgbodene på Karl Johan, kan man finne en benk å lese på - Spikersuppa er undervurdert!



Denne så jeg ikke komme!

Glamorøs-tacky oppvaskhansker i svart, med rød blondekant - og tilhørende diamantring... Presang fra alltid like observant venninne. Kanskje aller mest for dem som vasker opp iført røde høyhælte pusetøfler?

Mer lampeprat

Noen ba om å få se bilde av en helt gratis spisebordlampe fra et skap i en kjeller. Her er den:




Og i samme slengen: En like gratis og svært oransje lampe fra loftet i samme hus - denne lyste opp mitt barndomshjem der engang på 70tallet. Til min store glede er den i helt perfekt stand!






Og når vi først har en økonomisk innfallsvinkel her i denne posten: Her er grunnen til at alle de "nyeste" lampene mine har vært gratis - den mye omtalte og svært IKKE gratis Fun Lamp. Se så fint den lyser opp i kroken!


lørdag, august 29, 2009

Bliss # 2


Gårsdagens tredje film: Cinema Paradiso, utekino på Sankthanshaugen i den mørke augustkvelden. Alle satt musestille og så på - til og med en kongepuddel satt andektig og stirret på lerretet. Vi fikk bare med oss de siste tjue minuttene (pga de to andre filmene), men det var mer enn nok til å fossgråte. Kombinasjonen av de sensurerte filmklippene, Morricones mektige musikk, lille Toto som har blitt voksen og kommer hjem til kinoen sin for første gang på mange år, og melankolsk tenker tilbake og muligens gråter en skvett (jeg klarte ikke å se tydelig på det tidspunkt gjennom sløret av egne tårer) - det er virkelig å ta alle virkemidler i bruk. Den som ikke lar seg berøre, har et hjerte av sten.


Bliss # 1


Lørdag ettermiddag. Oolong-te i Den Franske Sal. Fint.


Coco avant Chanel



Gårsdagens andre premiere. Audrey Tautou spiller Gabrielle Chanel, som med tilnavnet "Coco" opptrer på kaféer sammen med sin søster for å tjene penger. På dagtid jobber hun som syerske. Da søsteren forlover seg med en baron og flytter ut på landet, bryter også Coco opp og flytter inn på slottet til en rik mann hun har møtt på kaféen, men det er et kjærlighetsløst forhold og ingen av dem respekterer egentlig hverandre. Coco ser seg lei på alle korsetter og overdådige hatter med fjær som omgir henne på alle selskapeligheter, og begynner sakte men sikkert å legge grunnlaget for sin velkjente stil, med androgyne klær, "less is more"-attityd, og korsettfri komfort fremfor pustebesvær. Hun henter inspirasjon både fra fiskerne ved havet og rideantrekk - hun nekter naturligvis å sitte i damesal.



Men først og fremst er dette en kjærlighetshistorie, om hennes store kjærlighet Boy (Alessandro Nivola), som så tragisk ble revet bort fra henne.




Det er mye vakkert å se i denne filmen. Tautou ligner virkelig på Coco som voksen, når håret er klippet og ansiktet litt hardt.



Whatever Works


Gårsdagens første premierefilm. Woody Allen er tilbake i New York etter tre Europafilmer, og denne gangen er det Larry David som har fått rollen som den nevrotiske pessimistiske "verden går under"-typen med minst ett selvmordsforsøk på samvittigheten. Jeg er stor fan av begge to, og har alltid assosiert de med hverandre på et vis, bortsett fra at Larrys rolle i "Curb your enthusiasm" har til tider vært mer en irriterende Costanza enn en nevrotisk Allen. Nå er han Boris Yelnikoff, en tidligere nesten-Nobel-nominert (!) fysiker, som livnærer seg ved å lære barn å spille sjakk - en jobb han forøvrig hater. Han har null respekt for at de er barn, og kaller dem "putz head" når de gjør et lite smart trekk. Evan Rachel Wood spiller en noe naiv rømling fra Mississippi som klarer å bosette seg hos Boris til tross for hans motvilje, og Patricia Clarkson og Ed Begley Jr fra Six Feet Under er hennes foreldre som en etter en dukker opp på døra og er desperate og forlater tro og endrer livsstil på den mest utenkelige måte i møtet med storbyen.




New York er altså location igjen, gammel 30/40tallsjazz er soundtrack, men denne klassiske New York-Woody-stemningen uteblir, kanskje fordi halvparten av skuespillerne prater med sørstatsaksent eller fordi leiligheten hans i prinsippet kunne vært i en hvilken som helst annen by. Det samme med fortauskaféen der han sitter sammen med sine kompiser.

Flere anledninger til å brøle uhemmet av latter er det, og jeg får lyst til å ta en marathon igjen med alle mine Woody-dvder - og en gang for alle skaffe meg de få jeg ennå ikke har. Noen rangering av filmene hans gjør jeg ikke, for jeg er relativt ukritisk når det kommer til Woody. Jeg liker alt.

fredag, august 28, 2009

Dagens kjole


Åh, underbar! Burberry Prorsum, tynn hvit kreppsilke.

Glamorøs fredag



God morgen på denne sommerens siste glamorøse fredag! Skyet og 17-18 grader - vi kan jo håpe på en indian summer med 25 grader i september som gir muligheter for hageselskaper, men jeg vil ikke sette penger på det. Derfor går jeg for avslappet glamour i ekte Coco Chanel-ånd i dag, for å markere at sommeren er på hell og den fine høsten er rett rundt hjørnet. Rouge Noir på neglene, langt perlekjede og antrekk i svart-hvitt, samt No.5 som en delikat sky rundt meg (obs! kun én liten spray i nakken).

To filmpremierer i kveld, samt middag med Glamourgemalen, og for dere som ikke vet hva dere skal finne på i kveld: Cinema Paradiso som utekino på Sankthanshaugen!

Ha en fin dag, alle sammen!

torsdag, august 27, 2009

Denne har jeg fordypet meg i i dag



Bachs partitaer, i en ny innspilling av András Schiff på ECM New Series. Jeg blir alltid like glad når hans plater kommer inn på kontoret - han har spilt inn en stor del av Beethovens sonater på ECM også.

Her hører dere derimot Glenn Gould spille, og jeg har valgt ut preludiet fra partita nr. 1 i B-dur, BWV 825, for det var nettopp det min gode pianistvenninne og forlover spilte for oss under vielsen da jeg giftet meg med min fine mann i juni 2006. Vakkert.

Happiness is a warm gun



Jeg kom plutselig til å tenke på denne kanonlåta (no pun intended) fra White Album. Tidløs.

En gang i framtiden...


... skal denne pryde våre platespiller-sidetable-hyller: Panthella, designet av Verner Panton i 1971. Den har stått på ønskelisten i årevis, de hadde en gammel en for salg på Panton-salgsutstillingen i fjor høst, men da var det jo den originale Fun Lamp som var min førsteprioritet.


En Panton-Flowerpot har vi også, og vi var inne på tanken å kjøpe en Flowerpot-pendel til spisebordet nå i sommer - men så tenkte vi kanskje at My-lampa til Norway Says var like fin og ga enda bedre lys... Inntil vi fant en fin hvit lampeskjerm i et skap i en kjeller - visstnok tilhørende en gammel bordlampe hvis lampefot var ikkeeksisterende - og et oppheng i en annen kjeller som passet helt perfekt. Voila. Gratis er fint når man drukner i gjeld.


Men Panthella altså. Ved siden av platespilleren. En gang.

onsdag, august 26, 2009

Antioksidanter


En liten kveldstur i skogen ga dette resultatet. Noen er flinke til å være tidlig ute med å plukke, og kommer hjem drassende på flerfoldige tilitersbøtter med blåbær. Andre er litt tregere i avtrekkeren, labber omsider ut mange uker senere og finner akkurat nok til å fylle en bittebitteliten skål. Men det er fint det.

Regn!

kaprifol i regn


Jeg har alltid likt regn, det er koselig å gå tur i regnet (så lenge man holder seg noenlunde tørr), det er koselig å sitte inne når det regner ute, og det blir så frisk luft etterpå. (Bortsett fra midt på sommeren i New York, hvor det om mulig blir enda mer badstuefølelse etter en regnskur enn det var før). Chopin er vanligvis en trofast følgesvenn til de fallende dråper, men i dag er det Mozart-arier som er soundtrack til arbeidsdagen - og dere husker vel en annen fast regnværseffekt: Den røde leppestiften. Chanel Rouge allure #18 "Sexy" er kanskje den mest hverdagsvennlige varianten, og ellers finnes jo MAC "Sephora Red" - eller for den som er ekstra vågal, "Russian Red". Og mange MANGE andre.

Ellers et lite tips: Nå når man vasker hendene ekstra mye, gjerne med antibakterielle midler (mange av dere har sikkert slike automater på jobben nå), husk håndkrem. Ha en stående på skrivebordet, en i veska, en på badet, en på nattbordet. Min følgesvenn er for tiden Weledas Sea Buckthorn håndkrem, økologisk og parabenfri. Ikke klissete, dufter en del av eteriske oljer.



tirsdag, august 25, 2009

Iggy & Francoise



En av mine yndlingssanger her på denne jord, "I'll be seeing you" av Sammy Fain og Irving Kahal, tolket på en litt annen måte enn den jeg vanligvis helst lytter til - Billie Holiday sin. Morsomt.

mandag, august 24, 2009

Fra mitt boudoir:

Ikke så ulikt forrige gang dere så det - men nå altså i et annet hus. Og i et rom som ikke inneholder annet enn seng, nattbord og toalettbord. Alt dere ser (bortsett fra parfymeflaskene og blomster-hårpynten) er arvet eller kjøpt second-hand.






Noen favoritter som attpåtil er estetisk vakre, får pryde bordet.







Garderobeskap behøver vi ikke, for her er alle skap innebygd i veggen. Stilmessig midt i blinken for speilet som tilhørte mamma og pappas soveromsmøblement på 60tallet.




Havaristen / Thomas Bernhard; oversatt fra tysk av Sverre Dahl. - Oslo: Gyldendal, 1994. - 149 s.

Denne leste jeg nå for andre gang (første gang var da jeg kjøpte den i 1996). Et must for alle som er begeistret for Glenn Gould og Bach - riktignok er det fiksjon, men Thomas Bernhard kan sin musikkteori og historie og skriver veldig overbevisende om det.

(Bokas originaltittel er "Der Untergeher". Den engelske tittelen, "The loser", dekker ikke begrepet bra nok, mener jeg. "Havaristen" sier veldig mye mer.)

De tre klaverstudentene Glenn Gould, Wertheimer og fortelleren møtes i Salzburg under studiene med Horowitz på Mozarteum, og bor sammen i kollektiv. De er svært begavede pianister alle tre, de lever og ånder for musikken, sover knapt, spiser knapt, og klavervirtuosen er det eneste interessante mål. Men: I det øyeblikket når Wertheimer hører Glenn spille Goldbergvariasjonene, vet han at alt er over. Han har ingen grunn til å fortsette karrieren. Selvmordet er uunngåelig, selv om det ikke fant sted før etter mange år. Fortelleren opplever det samme, men ikke med samme destruktive reaksjon som Wertheimer. Gould overgår sin læremester Horowitz, blir verdensberømt spesielt for sine Bach-tolkninger, slutter å gi konserter og bygger et hus upstate New York der han trekker seg tilbake og spiller for seg selv. Wertheimer - "Havaristen" - går under.



Hele historien er egentlig fortellerens tilbakeblikk på alt sammen, mens han reiser tilbake til Østerrike for å gå i Wertheimers begravelse. Det er en strøm av tanker og minner, mange repeterende ord, mye filosofi, ingen avsnitt, ingen kapitler. Det er kjærlighet til musikk, det er lettelse over å bestemme seg for at karrieren er over i løpet av bare et sekund, det er en ganske stor forakt mot samfunn, religion, kultur og politikk i Østerrike. Bernhard benyttet flere anledninger til å kritisere tilstanden i sitt hjemland, og var derfor ikke alltid like populær.


Om musikken:
Det kreves mot å spille inn Goldbergvariasjonene. Glenn har gjort alle lyttere en stor tjeneste, og alle andre pianister en bjørnetjeneste, fordi det er uunngåelig å bli sammenlignet med hans innspillinger - kanskje spesielt den siste, fra 1981. (Jeg kan ikke sette ord på hverken følelser eller stemning eller noe som helst når det gjelder den. Vokabularet strekker ikke til. Men den har fulgt meg siden jeg var tenåring, og av og til er det så vakkert at det er vondt.)

søndag, august 23, 2009

Dagens kulturtips: Hovedscenen i kveld


En ung Rakhmaninov - hvem er det han ligner på...!?

Russisk musikk står på programmet på NRK2 kl. 21.10. Rakhmaninovs andre klaverkonsert, symfonisk dikt av Tsjajkovskij, og Stravinskys gjennombrudd - "Ildfuglen" fra 1910. Claudio Abbado dirigerer Lucerne festivalorkester, og den dyktige Hélène Grimaud spiller piano. Must-see tv!

På en søndag er det fint...

...å vandre rundt i duggvått gress i morgensolen med verandadører på vidt gap, så tonene fra Glenn Goulds Goldbergvariasjoner strømmer ut i hagen. Egentlig burde musikk fremføres oftere ute i naturen.

lørdag, august 22, 2009

Dagens kjole


Dagens kjole er en rød semi-boatneck-shiftdress som Audrey godt kunne hatt i f.eks. Charade - og isåfall designet av Givenchy. Bortsett fra at denne er fra Valentino.

fredag, august 21, 2009

Glamorøs fredag



Audrey ble også utsatt for regnvær i blant


God morgen!
Ferskpresset appelsinjuice og Morgenbladet, fredagen er definitivt her. Helgefølelse til tross for jobbing i morgen, Rosa Flamenca dufter himmelsk og jeg er kledd omtrent som en roadie (minus langt skjegg) i min gamle konsert-t-skjorte som dukket opp i flyttelasset.

En bunke plater ved min side ypper til hyggelig arbeid - ha en fin dag alle sammen!

torsdag, august 20, 2009

Et glimt til

Det sies at det skal bli fryktelig uvær i kveld, torden og lyn og storm i kastene, dra ut alle kontakter og sånn. Da blir jeg å finne her, i myk seng under et semiskråtak, med en kopp te og bok - og ørepropper, det beste man kan ha når tordenskrallene er på det verste.

Men først skal jeg ut til bussholdeplassen for å møte min kjære med stor paraply - han kommer fra platestudio i Stockholms pene vær og er uforberedt på fossregnet.

Nattbordet er fra det gamle soveromsmøblementet til farmor og farfar, muligens hjemmesnekret.

Gode nyheter for Body Shop-veteranene blant oss


The Body Shop skal relansere en del av de gamle bestselgerne i høst. Forhåpentligvis får vi se dem også i Norge, og deretter skal det stemmes over hvilke(n) som skal beholdes i deres vanlige sortiment. Noe sier meg at hamstring blir aktuelt for min del, særlig fordi så å si alle produktene er blant mine gamle favoritter. Følgende er nevnt:
  • Carrot Moisture Cream
  • Banana shampoo
  • Banana conditioner
  • Cucumber cleansing milk
  • Cucumber freshening water
  • Dewberry bath & shower gel
  • Dewberry Body lotion
  • Fuzzy peach bath & shower gel
  • Green apple bath & shower gel
  • Ice blue shampoo
  • Passion fruit facial cleansing gel
Straks jeg kjenner duften av Cucumber freshening water, er jeg booom tilbake i 1992, 17 år, akkurat kommet hjem fra konsert med Cowboy Junkies. Dewberry er førstegym. Passion fruit er ungdomsskolen. Fuzzy peach er oslo-tur sammen med bestevenninne den sommeren vi fylte 14. Dette blir et hyggelig gjensyn! (gjensniff?) Og ryktene sier at produktene skal komme i originalforpakning, med grønn etikett og svart kork. Men når, det vet jeg altså ikke - forhåpentligvis i høst. Og forhåpentligvis også i Norge.

onsdag, august 19, 2009

Glimt fra andre etasje

Vi fikk en fin orkide i innflytningsgave. Bordet betalte jeg 50 kroner på en loppis på Vinderen skole for mange år siden. Under gulvbelegget befinner det seg sannsynligvis et fint tregulv... som vi kan lete fram om noen år når vi har tid og stunder. Foreløbig har vi slipt gulv bare på soverommet.


(Døren til høyre fører inn til et herrrlig og nærmest verneverdig retro-bad med mørkebrunt interiør, slikt man ikke ser i norske hjem lenger. Funker finfint, og har plass til det grønne badekaret vi har stående ute i garasjen. Jeg burde egentlig lete etter oransje badematte og storblomstrete dusjforheng, samt dusjhette og Timotei-shampoo. Velkommen tilbake til 70-tallets Bonytt!)

Barringer : roman / Kyrre Andreassen. - [Oslo] : Gyldendal, 1999. - 186 s.

Denne boka ble nominert til Brageprisen i 1999.

Etter overstått militærtjeneste, flytter Mattias hjem til bygda der han vokste opp. Han får jobb hos kameraten Dennis som er kjøkkensjef på det lokale pleiehjemmet, han har en kjæreste (Helene) som ikke er den mest meddelsomme, heller flyktig og taus, og han besøker sin gamle ste-bestemor (romanens heltinne) Mie som har vært en klippe i livet hans, men som resten av familien ikke hadde et spesielt godt forhold til. Hvorfor, vet vi ikke. Foreldrene har han ikke særlig mye kontakt med lenger. Det er mye som har blitt fortiet i livet hans, mye han ikke fikk vite som barn, og noe forstår han nå som voksen. Jeg vil tro de fleste som har bodd på et lite sted vil kjenne seg igjen i enkelte episoder, og jeg måtte humre litt f.eks. da fotballaget ikke fikk trene på gresset fordi leikarringen skulle ha oppvisning en tid senere og ikke kunne risikere at gressbanen ble gjørmete. Det er mange tilbakeblikk til barndommen, det er skildringer av den småkriminelle delbil-mekke-selge-businessen som Dennis og broren driver med, og Mattias er en del av livet i bygda samtidig som han ser det hele utenifra. Et par usympatiske handlinger begår han selv også, oppi det hele. Det er et slags novelle/shortstory-preg på denne romanen, med gode skildringer av miljø og stemning i en nokså fraflyttet og stille bygd.

mandag, august 17, 2009

Ett bilde i timen ble det slettes ikke

Jeg skulle gjøre en liten søndagsfotodagbok i går, denne gang med ett foto i timen - eller kanskje aller helst annenhver time. Jeg tok et par bilder og glemte det deretter i flere timer, da jeg ble opptatt med tedrikking med venninne og legobygging med en liten kompis og lesing. Men ok. Her er "ett foto nå og da i løpet av en innholdsrik søndag":




Kl. 12.40: Gigantisk solsikke utenfor Sagene samfunnshus





Kl. 13.05: Lunsj (kanelbolle og karamell-latte, blodsukker-jojo) på Kafé Gram






Kl. 15.59: Alléen opp mot festningen og slottskirken, der det var Bach-konserter hele dagen







Kl. 19.57: Utsikt fra slottskirken rett før starten av siste konsert for dagen.

Bedre lykke neste gang.

søndag, august 16, 2009

Noen detaljer

Har man gammeldagse innebygde klesskap på soverommene, er man egentlig forpliktet til å kle dem med hyllepapir. Og lage tellekanter... til en viss grad da.




Farineboks fra antikvitetsbutikk i Le Marais.





Originaldører i alle rom, noe av det vi liker så godt med dette huset.


lørdag, august 15, 2009

Sommer / Amalie Skram . - Oslo : Gyldendal, 1994. - 107 s.. - (Gyldendal Pocket)


"Sommer" er en samling noveller utgitt i 1899, og en av de siste utgivelsene til Amalie Skram.

Felles for alle novellene er å klamre seg til en kjærlighet som sannsynligvis er over, i håp om at den skal kunne vekkes til live - men det skjer ikke. De handler om ektepar, der enten kvinnen angrer seg for å ha vært så kold og avvisende gjennom mange år, men det er for sent - mannens forsøk på å nærme seg henne har alle blitt avfeid, gjerne på en sarkastisk måte, og han har gitt opp og finner heller andre å more seg med. Eller omvendt - mannen får en liten aha-opplevelse og bestemmer seg for å vise sin kone mer respekt, slutte å flirte med ungpikene og heller være en god mann for sin trofaste frue, men det er for sent - hun ligger for døden. Skylden fordeles på begge parter, men det er kvinnen som i begge tilfeller sitter igjen med smerten. Samtlige ekteskap har hatt en lykkelig inngåelse, der det var stor kjærlighet til å begynne med. Men de har ikke klart å bevare den. Ekteskapet blir i de fleste novellene oppløst ved døden, men kjærligheten forsvant lenge før.


Det er dystre noveller, men samtidig veldig beskrivende og stemningsfulle på en realistisk måte. Her pyntes det ikke på noe, vi befinner oss i naturalismen, men det gir allikevel rom for tolkning.

Noen omtaler


Liten rapport fra kveldens Milton Nascimento-konsert finnes her - og for de som ikke har lest Burt Bacharach-omtalen, ligger den her. Og James Taylor er her. Flere konserter i helgen, so stay tuned.

fredag, august 14, 2009

Glamorøs fredag




God morgen!

Første glamorøs fredag etter ferien bør inneholde feriestemning, etter min mening - så etter en frisk spasertur, sank jeg ned i en kaféstol med morgensol og Morgenblad (essay om Mad Men!) - og ferskpresset appelsinjuice og en scone. Nice.



Glamoureffekter forøvrig er kaméen fra Capri, og L'Artisans "La chasse aux papillons extreme". Dette må jo virkelig være festivalenes høysesong her i byen i allefall - i kveld blir det jazz og på søndag kammermusikk. Men først skal der jobbes.

Ha en fin dag alle sammen!


Schubert og Carolyn

Carolyn Sampson, en av mine absolutte favorittsopraner og mange mange ganger nevnt i denne blogg , har kommet ut med ei plate nå i vår der...