Nå når høsten straks setter inn, tenkte jeg det var på tide å ta en liten gjennomgang av Audreys filmer - i allefall noen av dem.
I kronologisk rekkefølge:
*Roman Holiday (1953): Audrey spiller den unge vakre Princess Ann som på en reise til Italia stikker av fra hoffet sitt, klipper håret kort, spiser is og oppfører seg som en hvilken som helst normal tenåring på ferie i Roma. Hun møter den kjekke journalisten Joe Bradley (Gregory Peck) som viser henne byen, før han innser hvem hun virkelig er. Den inntil da relativt ukjente Audrey fikk Oscar for beste hovedrolle som 24åring.
*Sabrina (1954): Audrey er Sabrina, datter av sjåføren på et stort gods. Hun er forelsket i den yngste sønnen på godset, playboyen David Larrabee (William Holden). Faren sender henne på kokkeskole i Paris for at hun skal glemme David. Når hun kommer tilbake, er hun en dannet ung dame. Idet hun plutselig får Davids fulle oppmerksomhet, finner hun ut at hun er mer interessert i storebror Linus (Humphrey Bogart), som er den ansvarsfulle av de to brødrene. Og følelsene blir naturligvis gjengjeldt.
*Funny Face (1957): Audrey er Jo, en temmelig anonym jente som jobber i en bokhandel i Greenwich Village. Ved en feiltagelse blir hun oppdaget av en modellagent og sendt til Paris, noe hun aksepterer kun fordi hun da får muligheten til å henge på Paris' litteraturkaféer og filosofere med likesinnede. Hun får også møte sin store beatnik-helt, grunnleggeren av "Empathicalism", en idé hun er begeistret for. Men hun havner i trøbbel, og motefotografen (Fred Astaire) som var med og oppdaget henne, blir også den som redder henne. Mye lekker Givenchy-couture og Gershwin-musikk her.
*Breakfast at Tiffany's (1961): Audrey er Holly Golightly, eskortepike med et talent for å stikke av fra mennene før de får dratt henne med seg hjem. Utenpå er hun en sjarmerende partyjente som prøver å finne en rik mann å gifte seg med, inni er hun en nevrotisk og ensom liten pike. Hun møter sin sjelevenn i forfatterspiren Paul Varjak (George Peppard) som flytter inn i leiligheten under.
*Charade (1963): Audrey er Regina, som er i ferd med å skille seg fra mannen sin da hun får høre at han er drept og robbet. Pengene viste seg å komme fra et ran under krigen, og det dukker opp skumle partners in crime. Dette er en film i retning krim, og Cary Grant spiller hennes støttespiller som hun egentlig ikke kan stole særlig mye på.
*My fair lady (1964): Den klassiske historien. Audrey er Eliza Doolittle, fattig østkantjente som lever av å selge blomster. Språkprofessoren Henry Higgins (Rex Harrison) blir fascinert av henne og tar henne til seg / kidnapper henne for å lære henne etikette og å snakke korrekt. Snart deltar hun i sosietetsball og på Derby. Også blir Higgins forelsket i henne. Litt skuffende at en annen sangerinne dubbet alle Audreys sanger i denne filmen - det er altså ikke hun selv som synger.
*How to steal a million (1966): Audrey er Nicole, datter av en kjent kunstsamler. Han låner ut en kjent skulptur til et museum, men det viser seg at det bare er en kopi. Nicole hyrer en kunsttyv (Peter O'Toole) til å stjele den tilbake før noen oppdager flausen. Romantisk komedie anno sekstitallet. De blir selvfølgelig forelsket.
*Two for the road (1967): Audrey er Joanna, som er gift med arkitekten Mark (Albert Finney). De krangler så busta fyker, og gjennom hele filmen får vi se hvordan de møttes, ble gift, krangler, gjør det slutt, blir sammen igjen, skilles osv - og alt skjer mens de er på forskjellige road trips.
Dette var stort sett bare komedier. Hun gjorde også en del andre bemerkelsesverdige roller, blant annet som nonne i Afrika i "a nun's story".
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Populære innlegg
-
Bloggleser Reggy stilte meg et spørsmål for en stund siden: Det virker som at du har tid til å gjøre så mye i livet ditt; jobb, oppussing, l...
-
Det har vært en deilig helg i blomstringsrus her i hagen - morelltreet og magnoliaen blomstrer alltid samtidig, og konkurrerer i hvem s...
-
Bloggen fyller 13 år i dag. Den er tenåring. Jeg tror det er en fin anledning til å si takk for nå. I tretten år har jeg formidlet til...
-
En liten notis i fredagens Morgenbladet fanget meg fullstendig. Det handlet om "Living to Music" : En ny type musikklubb der man m...
-
Hilsen fra sofaen, med tekopp, ibux og powerbook ved min side! Denne bloggen har visst fått en del nye lesere i det siste - i allefall er de...
6 kommentarer:
Hvilken er din favoritt? Jeg lånte Roman holiday på biblioteket og er på venteliste på Breakfast at Tiffany's, etter inspirasjon fra deg. Ikke råimponert over førstnevnte, men har stor tiltro til andre.
Jeg er veldig glad i Breakfast at Tiffany's av personlige årsaker, og ellers liker jeg godt både Sabrina, Charade, Roman Holiday og.. egentlig alle jeg nevnte og enda fler. Jeg klarer ikke å rangere dem.
Tusen takk, glamourbibliotekaren!!
Jeg gleder meg til å se dem:)
Ha en god dag, og igjen: Du har en utrolig artig side!
Klem, Stinemor
hei! har ikke sett alle enda, men det skal jeg! Var det ikke Julie Andrews som var stemmen i My fair Lady? Har for meg det, men kan naturligvis ta feil. Hadde Roman Holiday som kalender för, men dat har gått noen år siden dte. Skulle gitt veldig mye for en sånn fresh look som hun har der! Den taler til en pike langt inne i meg som er en slags Evy Bögenäs möter Sex and The City...
Att hon inte fick sjunga själv, det kan man ju stå ut med, men att hennes röst dubbas, det är ju förfärligt. Vi var i Ialien i våras och när jag slog på TV:n på hotellrummet visades ... Roman Holiday. How appropriate! Men, ve och fasa! Rösterna vara dubbade. Audrey har ju the sweetest speaking voice man kan tänka sig men hennes "italienska" röst liknade inte alls Audreys. Förfärligt. De hade även ändrat replikerna, framförallt så att den ibland rätt vitsiga dialogen blev platt och trist. Man fattar inte att det är tillåtet att förvanska filmer på det viset. Jag slog av TV:n...
Sara: Den kalenderen har jeg også - i både 2003- og 2007-versjon :-) Marnie Nixon sang på My Fair Lady-filmen, mens Julie Andrews hadde hovedrollen i teateroppsetningene både i London og New York, så vidt jeg vet.
Lena B: Dubbing i seg selv er helt grusomt, stemmen er en så viktig del av en skuespillers identitet, så de mister så utrolig mye når de bruker dubbing. Jeg har sett den russiske versjonen av Beatles-filmen "Help" - der én mann har alle stemmene, helt uten innlevelse og tonefall. Men det blir jo faktisk ganske morsomt :-)
Legg inn en kommentar