Jeg har nevnt min iPod/film-greie flere ganger, altså at man blir en karakter i en film når man går rundt i byen og hører på musikk. Man har plutselig et soundtrack til alt man ser. I dag tidlig satte jeg som vanlig ipoden på shuffle, og plutselig kom "How will I know" med Whitney Houston. Jeg husket øyeblikkelig videoen - hun danser mellom tivolispeil og svartkledte mannlige dansere. Den viste seg å være fin å gå i takt til, jeg smilte for meg selv og fikk en ekstra schwung på ganglaget, sola stod lavt på himmelen, og akkurat da gikk jeg forbi en bussholdeplass der fem menn pent oppstilt på rekke og rad stod og ventet på bussen - og alle kikket i min retning for å se om bussen kom. Nesten som Whitneys dansere! Åååh, hvis bare livet var som en musikkvideo... da hadde de brutt ut i dans alle fem, en etter en, etterhvert som jeg svinset forbi dem!
Dagens kuriøse hendelse nr. 2: Et kvarter senere gikk jeg forbi statsministeren og Sponheim, og Sponheim snakket og gestikulerte så ivrig at brillene hans fløy av og smalt i brosteinene. Hihi..
10 kommentarer:
viva sponheim! han er best!
Nå skal jeg altså skaffe meg iPod!! Har ikke gjort det hittil men jeg kan ikke motstå tanken på å vandre rundt i en film eller musikkvideo! Synes forresten det er stilig at du liker forskjellige typer musikk og ikke er redd for å si det - jeg vet om mange som heller ville kappe av seg tunga enn å innrømme at de liker noe av Whitney. Selv har jeg f.eks. en liten svakhet for Roger Whittaker - 'for you are beauuuutiful', osv. Plystre plystre.
Grammatiker: Ja! Skaff deg iPod! Når det gjelder musikk, så er det min aller aller største interesse, hobby og ikke minst jobb (jeg har jobbet med musikk i 12 år). Jeg er ikke så opptatt av å putte musikk i genrer, men heller å vurdere kvaliteten i hver plate/gruppe/artist for seg. Man kan ikke alltid være kategorisk her. Mange tror man er ukritisk om man sier at man liker mye forskjellig. Men de som kjenner meg, vet at ukritisk er jeg på ingen måter, tvertimot :)
De to første Whitney-platene synes jeg er strålende eksempler på bra åttitallspop. Litt nostalgi er det jo også, såklart, men det er mange fine melodier, fine arrangementer, og en stemmekvalitet man sjelden hører i pop nå til dags. Og Roger Whittaker har jeg vært på konsert med! :)
En generell huskeregel: Kjenn etter om musikken treffer deg. Går den rett inn i hjertet, spiller ikke genre noen rolle. Jeg ser store likheter mellom John Coltrane, Saint Etienne, K.d. Lang og Mendelssohn.
Mmm, Whitney Houston! Hon har sjungit in en hel del klassiska pop-låtar, och hade en härlig röst. På de första låtarna sjunger hon litet falskt då och då, men det är bara gulligt, och hon är ju så ung. Till skillnad från andra sångerskor, t.ex Mariah Carey (som jag ändå gillar ganska mycket), så är det aldrig en egotripp för Whitney att sjunga: musiken är alltid viktigare än personligheten. Wailandet blir aldrig en egotripp, och Whitney får alltid fram känslan och meningen i sången framförallt.
sukk Whitney- snakk om karriere (eg.liv) som gikk i hundene.. Tenk jentevorspiel med "I wanna dance" og kjærlighetssorg med "Saving all my love for yoouuuuuu"
Delillos har en fin linje i sangen Tog (tror jeg den heter):
Jeg tenker ofte at jeg er på film - ser ut av vinduet og spiller meg inn.
Jeg er så enig, så enig, glamourbibliotekar, og særlig i det at man ikke er ukritisk fordi om man liker forskjellige ting. For min del er det noen ganger ikke snakk om en å like en (hel)plate/gruppe/artist en gang - hvor mange plater har jeg ikke kjøpt fordi jeg likte én sang på den... Macarena, f.eks.! Eller andresatsen i Brahms klaverkonsert nr. 1...
novise: Jaa... eller "All at once", den er UTROLIG sørgelig når man hører på teksten! (noe jeg først har gjort etter at jeg la den inn på iPoden)
Mari: Nettopp, og jeg satt faktisk på tog første gang jeg hørte den! Jeg kjøpte den i 1991 da den kom, og tok toget hjem fra Oslo og hørte på den hele veien :) Meta-opplevelse på et vis..
Grammatiker: Aha, der er jeg annerledes - jeg har ofte mer forhold til hele plater enn konkrete låter. Derfor blir det enda morsommere og mer underlig når jeg kjører 10.000 låter på shuffle og ikke aner hva som kommer etterpå. Alt blir tatt ut av sammenheng og snudd på hodet. Av og til som å banne i kjerka.. men billig underholdning :)
Mistet Lars Sponheim gangsynet? Den var ny...
hehe det skulle jeg likt og sett, både de fem mennene på bussholdeplassen og sponheim som mister brillene! hvis sponheim blir så engasjert at han klarer å gestikulere av seg brillene i en samtale på gata bør han kanskje sjekke blodtrykket sitt..?
sant at det er deilig å høre musikk mens man går, og jeg har selvsagt medlt meg inn i facebook gruppen "and WHY can't my life be a musical?" :)
Andrea
www.nightingale.blogsome.com
Legg inn en kommentar