En liten musikalsk perle på slutten av arbeidsdagen har blitt en god vane her i bloggen. I dag: Den store jazzpianisten Erroll Garner i en vill blanding av Ralph Raingers "Thanks for the memory", Debussys "Clair de Lune", Liszts "Liebestraum" og Chopin og jeg vet ikke hva. Garner var selvlært og kunne ikke lese noter. Og en fryd å høre på. Sjekk ut plata "Erroll Garner's finest hour", utgitt på Verve i 2003 med innspillinger fra 40- og 50-tallet.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Populære innlegg
-
Bloggleser Reggy stilte meg et spørsmål for en stund siden: Det virker som at du har tid til å gjøre så mye i livet ditt; jobb, oppussing, l... -
Det har vært en deilig helg i blomstringsrus her i hagen - morelltreet og magnoliaen blomstrer alltid samtidig, og konkurrerer i hvem s...
-
Bloggen fyller 13 år i dag. Den er tenåring. Jeg tror det er en fin anledning til å si takk for nå. I tretten år har jeg formidlet til... -
En liten notis i fredagens Morgenbladet fanget meg fullstendig. Det handlet om "Living to Music" : En ny type musikklubb der man m... -
Hilsen fra sofaen, med tekopp, ibux og powerbook ved min side! Denne bloggen har visst fått en del nye lesere i det siste - i allefall er de...
4 kommentarer:
Det er ikke veldig ofte jeg blir imponert over jazzimprovisasjoner over andre låter, men denne her oser bare av hjertevarme. Jeg kommer ikke på noe bedre ord. Jeg tror han har fanget det som er (eller burde være) essensen i all musikk: Å ha det gøy.
Åh, jeg lar meg imponere rett som det er :) Erroll Garner var entertainer i tillegg til en svært dyktig musiker, og naturligvis hadde han et usedvanlig godt gehør - å kunne kjøre en medley over klassiske stykker på den måten, sikkert relativt spontant - det er ikke alle forunt. Og det ser alltid ut som han har det gøy! :)
Det er så gøy når folk musiserer så fint og freidig! Takk!
Tomas: Ingen årsak! :)
Legg inn en kommentar