...å være helt mutters alene i en konsertsal sammen med superpianist Malcolm Martineau, høre på at han øver til konserten, sitte musestille, og la skuldrene senke seg etter en lang arbeidsuke. Akkurat i disse tjue minuttene spilte han bare for meg. Det kaller jeg ren luksus.(og her er omtalen min av konserten)
6 kommentarer:
Jeg er så imponert over alt du gjør og får gjort! Og så kulturell... Føler meg hakket mer kulturell bare ved å lese bloggen din, så takk for det :)
Wow! Og for en lykke! Jeg gleder meg på dine venge. :)
Hjertelig takk for dine alltid optimistiske og positive skråblikk på tilværelsen.Det er alltid noe å glede seg over,utstråler du.Lo godt da jeg leste om fru de W. som "trakk seg tilbake" da hun var 62 år og blomstret kraftig opp. Var vel AFP det da.Da er det kanskje håp for meg da, som snart fyller 61 og har planer om å "trekke meg tilbake"(høres mer glamorøst ut enn AFP)om 1 år. Er også enig med Astrid om at man straks føler seg mer kulturell bare av å lese bloggen din og dine aktiviteter. Herlig!
Astrid: Så bra! Og jeg lever og ånder for kulturen, aller mest musikken, så derfor fråtser jeg så mye jeg kan :)
Wine-fueled: Mmmm.. det var fint!
Karen: Så fine ord, takk! Du får skaffe deg en høifjellssol og booke regelmessige manicure-avtaler, så kan du leve som Fru de W. til neste år!
Sånne øyeblikk er uforglemmelige! Hadde noen sånne mens jeg jobbet som "slave" for Festspillene i Bergen, og følte meg veldig priviligert hver gang.
Ah, også Malcolm og Bryn, da. Litt av et frynsegode.
Dagsavisen skrev at Bryn er helt enestående hyggelig, det tror jeg så gjerne.
Noen ganger er man glad for at man har den jobben man har. :-)
Legg inn en kommentar