Denne leste jeg nå for andre gang (første gang var da jeg kjøpte den i 1996). Et must for alle som er begeistret for Glenn Gould og Bach - riktignok er det fiksjon, men Thomas Bernhard kan sin musikkteori og historie og skriver veldig overbevisende om det.(Bokas originaltittel er "Der Untergeher". Den engelske tittelen, "The loser", dekker ikke begrepet bra nok, mener jeg. "Havaristen" sier veldig mye mer.)
De tre klaverstudentene Glenn Gould, Wertheimer og fortelleren møtes i Salzburg under studiene med Horowitz på Mozarteum, og bor sammen i kollektiv. De er svært begavede pianister alle tre, de lever og ånder for musikken, sover knapt, spiser knapt, og klavervirtuosen er det eneste interessante mål. Men: I det øyeblikket når Wertheimer hører Glenn spille Goldbergvariasjonene, vet han at alt er over. Han har ingen grunn til å fortsette karrieren. Selvmordet er uunngåelig, selv om det ikke fant sted før etter mange år. Fortelleren opplever det samme, men ikke med samme destruktive reaksjon som Wertheimer. Gould overgår sin læremester Horowitz, blir verdensberømt spesielt for sine Bach-tolkninger, slutter å gi konserter og bygger et hus upstate New York der han trekker seg tilbake og spiller for seg selv. Wertheimer - "Havaristen" - går under.
Hele historien er egentlig fortellerens tilbakeblikk på alt sammen, mens han reiser tilbake til Østerrike for å gå i Wertheimers begravelse. Det er en strøm av tanker og minner, mange repeterende ord, mye filosofi, ingen avsnitt, ingen kapitler. Det er kjærlighet til musikk, det er lettelse over å bestemme seg for at karrieren er over i løpet av bare et sekund, det er en ganske stor forakt mot samfunn, religion, kultur og politikk i Østerrike. Bernhard benyttet flere anledninger til å kritisere tilstanden i sitt hjemland, og var derfor ikke alltid like populær.
Om musikken:
Det kreves mot å spille inn Goldbergvariasjonene. Glenn har gjort alle lyttere en stor tjeneste, og alle andre pianister en bjørnetjeneste, fordi det er uunngåelig å bli sammenlignet med hans innspillinger - kanskje spesielt den siste, fra 1981. (Jeg kan ikke sette ord på hverken følelser eller stemning eller noe som helst når det gjelder den. Vokabularet strekker ikke til. Men den har fulgt meg siden jeg var tenåring, og av og til er det så vakkert at det er vondt.)
8 kommentarer:
Thomas Berhard er en av mine absolutte favorittforfattere - jeg blir alltid så fascinert av hvordan en bok som stort sett består av tanker (om tanker) som gjentas og gjentas likevel kan være så spennende og medrivende.
Fantastisk bok, og fantastisk musikk!
Denne skal jeg lese - du gjorde den veldig fristende! Men jeg tror nok jeg skal finne meg originalen.
Og Dodofruen, har du lest 'Naustet' av Jon Fosse? Den har noe av det samme som du sier du liker. Anbefales!
Elisabeth: Nei, Jon Fosse er min store dårlige samvittighet. Skjønner at jeg må gjøre noe med dette. Takk for tipset!
Fosse og Bernhard blir ofte nevnt i samme åndedrag, enten fordi Fosse er inspirert av Bernhard eller at de har mange fellestrekk.
Så vakkert du beskriver både boken og dine egne følelser rundt både litteraturen og musikken! Takk for en nydelig anbefaling.
Jonas Lie: Takk! :)
Jeg fikk så utrolig lyst til å kjøpe denne boken til min kjære, det er akkurat hans type bok! Men jeg får ikke tak i den... :-( sukk...
Legg inn en kommentar