T. Singer er skamfull. Han skammer seg over små og mer eller mindre ubetydelige episoder og dumheter fra han var barn, at noen voksne observerte han i en situasjon der han var tilgjort. Han skammer seg over en tenkt situasjon (som kanskje kan ha hendt noen ganger) der han kan komme til å ta feil av to personer i kinomørket, og snakke til sidemannen K med sjargongen han egentlig har med B, fordi han trodde det var B han snakket med. Han har rett og slett angst for å bli avslørt. Selv om han utenfra ikke oppfattes som en nevrotisk person, han er sosial og virker trygg, så er frykten for å bli avslørt såpass grunnleggende i han - at han bryter opp fra sin lange studietilværelse i Oslo for å starte sitt nye liv på et sted hvor absolutt ingen kjenner han: Han søker en bibliotekarstilling på Notodden, og flytter dit for å begynne på nytt. Et anonymt liv med faste rutiner, begravd i bøker i bibliotekets magasiner, uten muligheter for å bli konfrontert med sin fortid. Ingen vet om hans mislykkede forfatterkarriere som egentlig aldri kom lenger enn til et par setninger. Og der begynner egentlig historien (intet handlingsreferat med spoilers, mao).En roman uten kapitler, med langt mellom punktumene, innskutte bi-setninger, en forteller som henvender seg til leseren og stiller retoriske spørsmål og forklarer oss forskjellige ting både om hovedpersonen og romanen som sådan. Denne boka var en fornøyelse fra ende til annen, og anbefales herved.
4 kommentarer:
Kan bare komme med min tilslutning her. Dette er etter min mening en av Solstads aller beste romaner. Velskrvet og presis omtale av boken uten at du røper for mye!
Jeg likte Genanse & Verdighet også, men denne kanskje enda mer.
Enig med deg. Morsomt å finne en som er enig med meg, for de fleste jeg diskuterer Solstad med, mener Genanse og verdighet er bedre. Men jeg liker Solstad best når han er på sitt mest "stillestående", som i T. Singer, Professor Andersens natt og 17. roman.
Den har jeg også lest! Veldig intens bok!
Legg inn en kommentar