Invictus

Etter noen raske scener fra Mandelas løslatelsesdag i 1990, ser vi at han vant valget i Sør-Afrika i 1994 etter at apartheidpolitikken ble forlatt og alle fikk stemmerett. Hans første måte å markere skiftet på, var at alle i de Klerks stab som ville fortsette å jobbe for landet sitt, ble oppfordret til det. Han ansatte hvite sikkerhetsvakter i tillegg til de svarte han hadde fra før, fordi hvis landet skulle være fritt og alle innbyggere leve side om side, måtte det begynne med han selv. Han skulle alltid være et eksempel på at veien å gå var fredelige løsninger og vennskapelighet. Dette var tungt å svelge for de svarte som naturlig nok var sterkt opptatt av rettferdighet etter alle år med undertrykkelse, men Mandela fortsatte å presisere at tilgivelse var den eneste måten å drepe sinnet og gå videre på. Borgerkrig måtte for enhver pris avverges. Han forsøkte å finne noe som kunne gi symboleffekt hos folket, ikke bare politiske beslutninger. Stikkord: Rugby.


Det utskjelte rugbylaget Springboks bestod med ett unntak av hvite menn, og den svarte delen av befolkningen hadde alltid heiet på motstanderne - fordi Springboks representerte apartheid for dem. Mandela så sitt snitt til å bruke nettopp dette for tiden middelmådige laget politisk til å forene folket og overvinne raseskillet, særlig fordi Sør-Afrika skulle arrangere World Cup året etter. Han inviterte kapteinen på te, og diskuterte lederskap og motivasjon, og ga tydelig uttrykk for at Springboks gjerne kunne forsøke å vinne hele World Cup. De svarte stilte krav om at laget skulle bytte ut sine gamle trøyer i grønt og gull (som fremdeles minnet om undertrykkelse), men Mandela sa nei ettersom dette laget var så viktig for de hvite - og det var spesielt viktig at de hvite ikke trakk seg unna nå. Istedet kom det ordre fra høyeste hold om at laget skulle ut i slummen og trene med barn (kanskje rekruttere neste generasjons landslagspillere?), og dette ble filmet og vist på tv. Rugbysporten fikk flere og flere tilhengere også blant de svarte. Mandela møtte opp på kampene, gikk ut på banen og hilste på spillerne, møtte første gang mange buende tilskuere - og senere (iført Springboks-trøye og caps) trampeklapp.


Morgan Freeman og Nelson Mandela er ganske ulike når det gjelder ansiktstrekk, men Freemans kroppsspråk gjorde meg av og til nesten i tvil om hvem av dem det var vi så. Den framoverlente gangen med de sakte bevegelsene, de plutselige smilene som lyste opp hele ansiktet, armbevegelsene, og selvfølgelig talemåten. Dette er nøyaktig sånn vi så han på tv, vi som såvidt var blitt tenåringer på den tiden hvor Peter Gabriel sang "Biko" på Amnesty-turnéen i 1988, da 70års-bursdagen til Mandela samme år ble markert med konsert på Wembley (mens han stadig satt i fengsel), og omsider da han ble sluppet fri - og tre år senere vant Nobels fredspris. "Free-ee Nelson Mandela!" hadde vi sunget siden vi var i barneskolen. Og i forrige uke var det tjue år siden han faktisk ble fri.


Clint Eastwood har regien, ikke så uventet kanskje, og det er en engasjerende film. Dette er så nært i tid og vi husker kampen mot apartheid så godt. Morgan Freeman er nominert for beste hovedrolle (naturligvis med god grunn), og Matt Damon for beste birolle som rugbykaptein.