lørdag, mai 29, 2010

Om Grand Prix




(Aller først: I fjor da Norge vant, var det flere blogglesere som lurte på hvorfor jeg ikke nevnte Grand Prix her i bloggen. Vel, jeg løp på det tidspunkt rundt i leiligheten og pakket koffert og hengte opp klær til tørk og forberedte reise. Da den norske delegasjonen landet på Gardermoen til kaos og folkemengde, var vi forlengst i Paris.)

Fra jeg var omlag 5 til jeg var 16-17 fulgte jeg entusiastisk med på Melodi Grand Prix. Jeg har stadig en del av de internasjonale finalene fra 80-tallet på VHS, noen så å si utslitte, og jeg husker fremdeles hvordan koristene danser og hva dirigentene heter. Jeg husker overhodet ikke plasseringene eller hvor mange poeng Norge ga de forskjellige landenes bidrag. Jeg og min kusine hadde våre egne knagger å henge låtene på, alt etter hva/hvem artistene lignet på, hvilken melodi som ble plagiert (noe som forekommer relativt ofte i Grand Prix), eller hvem vi kjente som heiet på akkurat den låta. Eller andre og helt usaklige assosiasjoner. Min Grand Prix-kunnskap hadde med andre ord ikke egnet seg i konkurranser som Kvitt eller Dobbelt - den er altfor intern og umulig for andre å se logikken i. Og altfor avgrenset til en helt konkret periode, nemlig 1982-1993.



Så kom et par år der jeg ramla helt av. Finalen i 95 da Norge vant, så jeg ikke. Jeg hadde ikke tv, og jeg spilte konsert den kvelden. Året etter, da finalen skulle holdes i Norge, kjøpte jeg billett til generalprøven. Så fikk jeg tilbud om å sitte i den norske fagjuryen, for å dekke opp "norsk musikkfaglig ung kvinne under 30"-kvoten, og da gjorde jeg det istedet og solgte billettene mine. Dette var før televotingens tid, og vi i juryen hadde all makt.

Jeg forble i juryen i årevis, som etterhvert ble en slags back-up i tilfelle det nye systemet med televoting kræsja.
Men i fjor ble det nye regler - juryens stemmer skulle telle 50%, og EBU ville den skulle bestå av musikkjournalister. 12 års jurytjeneste var over (i 2002 var ikke Norge med i GP), jeg stod der helt uten planer, og alle jeg kjente hadde sine faste tradisjoner og fester og opplegg. Min tradisjon i alle disse årene var jo å henge i et kaldt tv-studio på Marienlyst sammen med ti-tolv fremmede mennesker. Grand Prix var jobb. En morsom jobb, vel å merke.


I løpet av disse årene i juryen endret jo Grand Prix seg kraftig også. Flere og flere land kom til, orkestrene forsvant, nesten alle sang på engelsk, det ble semifinaler, land ble slått ut. Og jeg var mer forvirret enn noengang. Si "Tyrkia 1985" og jeg kan vise deg hvordan de tre mennene går/danser inn på scenen. Si "Italia 1987" og jeg kan vise deg hvordan dirigenten trampet med foten før orkesteret begynte å spille. Si "Sverige 2001" og jeg har nå ingen anelse om hvilken låt det var. Når folk snakker om hvor flott Maltas Chiara sang i 2005, aner jeg ikke hva de snakker om (jeg måtte google henne nå). Jeg har nesten glemt at Malta er med i Grand Prix igjen, for det var de jo ikke på 80-tallet. Jeg vil ikke engang komme innpå tidligere Jugoslavia/Sovjet. I hodet mitt råder det komplette kaos om hva og hvem og hvor og hvorfor og når etter 1992/93.


Men i år. I år bestemte jeg meg sent men godt for å engasjere meg litt mer, siden finalen tross alt arrangeres av NRK her i Norge. Jeg skulle i allefall høre alle låtene på forhånd. Jeg skulle se begge semifinaler + finalen på tv. Da jeg så katalogiserte årets Grand Prix-plate og hørte Nederlands/Frankrikes/Storbritannias bidrag (stryk det som ikke passer), kom tvilen som et bokseslag i magen. Men så dro jeg på omvisning i Telenor Arena - og da bestemte jeg meg for at jeg ville oppleve dette på nært hold. Ikke finalen - jeg er ikke millionær - men generalprøven skal jeg få med meg live. Jeg er imponert og stolt over hva NRK har fått til, hvor smooth alt virker, hvor gjennomtenkt alt er der ute på Fornebu. Lysriggen er den kuleste i Grand Prix-historien, og programlederne er profesjonelle og dyktige - og det aller beste - de har ingen slike pinlige flørtegreier seg i mellom, sånn som vi har blitt tvunget til å bevitne i de siste årenes finaler.

Derfor setter jeg kursen ut til Fornebu nå om få timer. Finalen ser jeg på tv hjemme i kveld. Noen favoritt har jeg dog ikke (det slo meg da jeg listet opp grunnene til å følge med på årets finale over her - musikken er ikke av stor betydning for meg akkurat i denne sammenheng). Hadde Salem al Fakir vunnet i Sverige, hadde jeg hatt nervene i høyspenn og sendt inn hundre stemmer. Men jeg antar jeg kan ta det med ro i kveld, det kommer igrunnen på det samme hvem som vinner. Eller kanskje ikke. (Kanskje holder jeg med Romania pga det groovy refrenget)

Mitt forhold til Grand Prix vil alltid, alltid, være av nostalgisk art. Dirigenter, orkester, litt halvveis koreografi, og en scene med relativ enkle dekorasjoner ved siden av poengtavla. Jeg er glad for at konkurransen fremdeles eksisterer, jeg er glad for at den inkluderer mange flere land enn tidligere, jeg er glad den har fått en oppsving her i Norge både musikalsk og oppmerksomhetsmessig sett, og jeg er glad for at NRK bruker sin ekspertise til å lage flotte show nå når de er vertskap. Jeg er ikke glad for at orkesteret er borte, jeg er ikke glad for at all musikken er forhåndsinnspilt, og det kunne virkelig ikke falle meg inn å høre på Grand Prix-platene fra de siste femten år hjemme i min egen stue. De gamle finalene, i den grad jeg har dem på LP, snurrer på tallerkenen en gang eller tre hvert år på denne tida, og jeg smiler lykkelig. 1986 ligger klar nå. Og jeg setter den på og får et flashback av leikarringstevne med lang bussreise og Grand Prix-kassetten over det skurrete anlegget i bussen, barbiedukker, rosa hårspenner og matchende conversesko, sol og sommer og pikerommet med den gamle kassettspilleren.



Så på en dag som denne kan vi jo unne oss et gjensyn med den låta som har de aller fleste av de riktige Grand Prix-elementene - nemlig Spanias bidrag i 1973.
  • Orkester - check!
  • Synger på eget språk - check!
  • Flerstemt - check!
  • Modulerer opp en halvtone mot slutten - check!
  • Masse 11-akkorder - check!
  • Nedadgående bassgang i refrenget - check!
  • Store sprang i melodien - check!
  • Komponert av en person som senere har skrevet flere flotte Grand Prix-melodier - check!




Ha en riktig flott Grand Prix-kveld, alle sammen!

10 kommentarer:

Anja sa...

Det er jo "I mitt liv" med Inger Lise Rypdal! Jeg visste ikke at den var en cover-låt.

Glamourbibliotekaren sa...

Det aller meste som ble gjort på 70tallet av "På Treff"-gjengen er coverlåter :D

Quizmaster sa...

Voldsomt høy igjenkjennelsesfaktor.
Dette var fantastisk lesning!
:D

Fruen sa...

Hva betyr teksten? "Det er deg, det er deg..."? I alt hun ser liksom?

*pip* O-o-i-o-oh!

Eirin sa...

Takk for supert innlegg!!!!!

Ting som gjør en glad sa...

Jeg holder med Romania i kveld!

Helle sa...

Flott innlegg!

For dere som ønsker dere en litt annerledes grand prix-opplevelse, men likevel vil få med seg glamouren og stemninga, klikk deg inn på deichman.no i dag! Du får se bildene og showet fra Fornebu, men musikken blir remikset og nyskapt av 12 av Norges beste liveband! Deichmanske deler opplevelsen!

Modulert Grand Prix arrangeres for femte gang, og i år skjer det i storsalen på fasjonable Gamle Logen. I følge gjengen som arrangerer byr de på en popelegant, elektrosjokka, stuntenergisk og glitterrocka opplevelse som tar Share The Moment til et helt nytt nivå. Modulert MGP gir deg altså to show i ett.

Artistrekken er ualminnelig bra og dekker pop og rockbildet i Norge nå veldig godt! Spellemannsvinner Montée, Øyaaktuelle PowPow og Lucy Swann, radiofavorittene The New Wine skal sammen med jazzsaxeksperten Håkon Kornstad, Miss Harmonica, Tut & Knore, Harrys Gym, Ivar Winther vs Center of the Universe, Torgny (Amdam, eks- Amulet) vs Zweizz og beatboxeren Droolian vri, vrenge og legge sitt særpreg på lydsignalet fra Fornebua. Else Kåss Furuseth og Kjetil Bjørke er Modulerte konfransierer og 2 VJ-crew bestående av Palegolas og For Your Eyes Truly sørger for at de to showene smøres sammen til en sømløs visuell opplevelse.

Få med deg modulert grand prix hjemmefra - helt gratis

DeichmanskeTV live beta bringer altså dette historiske øyeblikket ut til de tusen hjem.

http://www.deichmanske-bibliotek.oslo.kommune.no/article167214-5360.html

Astrid and Guri sa...

Grand Prix på 80-talet var fantastisk. Vi kjenner oss veldig igjen i dine nostalgiske skildringar. Arrangementet no er jo ganske annaleis, men vi er framleis like betatt, og gleder oss allereie til å reise til Tyskland neste år!

Alt godt sa...

Fin analyse, eg er heilt einig med deg i det med orkesteret.

Men vi var der også i går! Eg har posta nokre bilde her: http://altgodt.wordpress.com/2010/05/30/afyttikatta-2/

Glamourbibliotekaren sa...

Helle: Så flott at Deichman dekket det! Jeg hørte om det både på forhånd og nå på P2 i dag, veldig morsomt!

Astrid & Guri: Kudos for å klare å opprettholde engasjementet i den grad :D Jeg har vel innsett at slaget var tapt for min del da Just 4 Fun ble sendt til finalen, og det at orkestrene forsvant ble dråpen :)

Populære innlegg