Opprørsk og sjokkerende da den kom (selv om Mykle hadde banet vei et par år tidligere), ikke like kontroversiell i dag. Men den gir et godt bilde av miljøene den beskriver, av følelsen å stå utenfor og ikke bli akseptert samtidig som man ser ned på de som ikke vil inkludere en (underlegen og overlegen på samme tid), og den levendegjør Oslo på sent femtitall. Jazzen er kommet for fullt, hånd i hånd med den tilhørende sjargongen, Pastorn har feeling med brettet, og jeg lo høyt flere ganger - har'u peiling, Kal? Tiss i baret, mester! De barske kisene Putte og Laffen og alle de andre kaksebarna gjør livet delvis surt for hovedpersonen Jacob, og han føler seg ytterst ukomfortabel i deres selskap. Han har ikke noe til overs for familien sin bestående av gnålende tanter og fjerne snobbete onkler (mor er død, far er på asyl). Dog har han andre ting å fokusere på - han opplever kjærligheten med den vakre rikmannsdatteren Line. Men jeg får vondt i magen hver gang han mister kontrollen og gjør dumme ting, kjefter og smeller og slår, gjerne i forbindelse med sosiale sammenkomster med nevnte rikmannsungdom. Han går fra det ene ytterpunktet til det andre, fra å være sur og deprimert til å bli overhappy og å elske verden - og han unngår såvidt å bli morder. Eller forresten, nei, det gjør han jo ikke. Nok om det. Jacob er en slektning av Salingers Holden Caulfield synes jeg, en typisk hovedperson som man har omsorg for, det er litt synd på han - samtidig som man irriterer seg og tenker "nei nei neeeeei, ikke gjør det!!" - og det er flere paralleller til beat-klassikere som Kerouacs "On the Road" her, ikke minst når det gjelder jazzen og slang'en. Men det er vel Jensens "Ikaros" som regnes som det norske bidraget til beat-genren.
Jeg liker Oslo-romaner! Og jeg liker Axel Jensen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Populære innlegg
-
Bloggleser Reggy stilte meg et spørsmål for en stund siden: Det virker som at du har tid til å gjøre så mye i livet ditt; jobb, oppussing, l...
-
Det har vært en deilig helg i blomstringsrus her i hagen - morelltreet og magnoliaen blomstrer alltid samtidig, og konkurrerer i hvem s...
-
Bloggen fyller 13 år i dag. Den er tenåring. Jeg tror det er en fin anledning til å si takk for nå. I tretten år har jeg formidlet til...
-
En liten notis i fredagens Morgenbladet fanget meg fullstendig. Det handlet om "Living to Music" : En ny type musikklubb der man m...
-
Hilsen fra sofaen, med tekopp, ibux og powerbook ved min side! Denne bloggen har visst fått en del nye lesere i det siste - i allefall er de...
4 kommentarer:
Det låter som en intressant bok! Sådana där tidsskildringar kan verkligen fånga stämningar i luften under perioder när allt höll på att förändras. Jag tycker inte heller om när huvudpersoner trasslar till för sig själva, men ibland är det ju så man får se nya delar av samhället och andra sätt att tänka. Som svensk kände jag inte alls till Axel Jensen. Den här boken vill jag läsa. Tack för tipset!
Amen
Nå har jeg bestilt boken, takk for tipset!
Kult, jeg har akkurat begynt på den boka :) Er så fascinerende å oppleve 1950-tallet gjennom noen som faktisk levde da. Den ble vel opprinnelig utgitt i 1958 eller 59, så gjengivelsene kan ikke være ukorrekte, for tiden etter hadde ikke skjedd enda :D
Legg inn en kommentar