




Robert de Niro er en hissigpropp og egoistisk jazzmusiker, Liza Minnelli er sangerinne, og vi følger deres karrierer og opp- og nedturer både yrkesmessig og privat. Filmen starter med jubel og dans den dagen 2. verdenskrig var over i USA (V-J day), Tommy Dorseys orkester spiller og stemningen er høy.
Jeg synes de har klart å få den til å bli temmelig autentisk 40-50-tallsfilm, som jo var målet. (Dog, kanskje med en smule mer realisme.) Minnelli er sin mor opp av dage.
I løpet av filmen blir det også skrevet en ny låt: Tittellåta "Theme from New York, New York". Liza Minnelli synger den mot slutten, og vi vet jo alle hvem som endte opp med å ha den som sin aller største hit. Men at han ikke ga den ut før i 1980, ante jeg ikke. Jeg var sikker på at den var fra Las Vegas-perioden (ikke at jeg egentlig har reflektert så mye over det).
Her er et klipp fra en av de første scenene.
5 kommentarer:
Denne filmen likte jeg godt. Særlig morsom i starten, når De Niro prøver og sjekke opp Minelli:) Eller bra tidskloritt og musikk. Anbefales
Kjære vene. Ved første øyekast trodde jeg det var Adam Sandler, og ikke DeNiro.
Etter bildene og din omtale å dømme, en nydelig film. Men den går ikke på kino nå?
Ikke på kino nei, jeg har den på dvd :)
Ja men så bra :-) Lyser opp i høstmørket å få tips om en så fin film.
Legg inn en kommentar