lørdag, februar 18, 2012

Oscar: The Iron Lady





Man kunne kanskje tenke seg at en typisk film om Margaret Thatcher ville handle om hennes politiske karriere - kronologisk, fra ungdomsårene og til hennes tid som statsminister var over. Istedet er det hennes alderdom som blir skildret, tiden etter at hun fikk slag og begynte å hallusinere. På den måten fortelles de sentrale hendelsene i hennes liv gjennom hennes minner, noe som forsåvidt er et smart trekk siden hun kanskje gjenopplever dem sterkere på grunn av sykdommen. Det handler om gruvestreik, IRA-attentater, arbeidsløshet, Falklandskrigen. Alle disse bildene vi husker fra Dagsrevyen da vi var små. Det er sterkt å se det igjen. Det er så nært, både i tid og geografi.


I scenene fra hennes tidlige karriere ser vi en ung Margaret som må hamle opp med partifeller - alle menn, alle på alder med hennes far. Hun er eneste kvinne. I scenene fra parlamentet senere i filmen er hun også nesten eneste kvinne. På bildet av regjeringen der hun sitter omkranset av sine ministre er statsministeren eneste kvinne. Og selvfølgelig også i møte med statsledere fra andre land. Det krevde guts å være den første vestlige kvinnelige statsminister. Den samme jernviljen viste hun ved å aldri gi etter for press, hverken når det gjaldt IRA-terror, krigstrusler fra andre land, eller kampene og desperasjonen hos hennes egne streikende landsmenn, noe som gjorde det umulig for befolkningen å være likegyldig til henne. 


Det er alltid litt spesielt når det lages slike filmer om mennesker som fremdeles lever. Det er ikke en dokumentar, det er fiction, og man vet jo ikke sikkert hva som foregår bak lukkede dører. Dessuten handler dette om en aldrende kvinne med sviktende helse, med begynnende Alzheimer. Det er noe vemodig over det hele; hun er det tidligere statsoverhodet med jernkontrollen som ikke lenger klarer å kontrollere seg selv. Thatchers demens blir først og fremst skildret ved at hun stadig ser sin døde ektemann Denis, og prater med han, og at hun ramler ut av og til under samtaler og heller ser tilbake på episoder fra sitt liv. 


Filmen i seg selv er nok ikke den mest minneverdige, men Meryl Streep gjør en kanonrolle både som voksen, middelaldrende og gammel Maggie Thatcher. Hun ligner sånn! Det hjelper naturligvis at hun har svært dyktige makeupartister og frisører, se bare på den rynkete huden på halsen og hendene hennes når hun er på det eldste - men hun har kroppsspråket til en eldre kvinne også. Måten hun reiser seg på, halter litt på grunn av stivnede ledd, mimikken i ansiktet når hun faller ut av samtaler og blir forvirret. Stemmen hennes er like squeaky som Thatchers stemme er/var, og diksjonen er perfekt. Filmen er ikke noe glansbilde av Thatchers lederskap, den endrer nok ikke synet hverken til de som heiet på henne eller de som var i mot hennes politikk, så det er Meryl Streep som er den store vinneren her. Og derfor har hun fått en Oscar-nominasjon. Vel unt!

3 kommentarer:

Ine sa...

Jeg er veldig spent på den filmen! Den har vel ikke fått kjempekritikker, men jeg har lyst til å se den uansett - mye på grunn av Meryl Streep.

Bringebaerdrops sa...

Gleder meg til å se filmen! :-) Skal se den sammen med moren min, som er stor Maryl Streep fan. Og kan nesten si med sikkerhet at vi begge kommer til å like den, allerede nå. Håper jeg i alle fall... :-)

Glamourbibliotekaren sa...

Ine & Bringebærdrops: Meryl er dronning!