onsdag, juni 19, 2013

En rose for Burt


I går tok jeg på meg sommerkjole, festet en av hagens nyutsprungne gule roser i håret, og satte meg på første rad i Folketeatret for å høre Burt Bacharach - en av mine aller største helter. Det er fire år siden forrige gang, og jeg hadde ikke trodd jeg skulle få oppleve dette på nytt. Heller hadde jeg ingen drøm om at jeg skulle få trykke hånden til en mester - den hånden som har skrevet alle disse notene som rammer inn mitt liv. For det er det han er, Burt Bacharach - the soundtrack of my life


5 kommentarer:

Hermia sa...

Vilket inspirerande omtale på den andra bloggen! Och grattis till mötet med mästaren :)

Stine Arkelogo sa...

Ja det var en kjempefin omtale i musikkbloggen! Så fantastisk å ha en helt som kan oppleves i levende live, og til å med ta i hånden!

Glamourlektoren sa...

Du skriver så fint og dekkende her, og jeg sukker dypt og tenker at endelig er det noen som FORSTÅR hvor fantastisk musikken til denne mannen er. Musikken hans føles organisk forbundet med meg selv. Men så er jeg så tåpelig med det at jeg sørger sånn over at gamle helter ikke er unge lenger, men blir gamle, de også. Jeg tør ikke dra og høre dem. Redd for å bli skuffet. Det er nok min egen sorg over at tiden går og at ingenting varer, jeg kjenner på her. Men så er det jo slik at kunsten er lang og livet er kort. Og når jeg leser det du skriver om fremføringen av "Alfie" på konserten, så tenker jeg at jeg kanskje kunne våget meg av gårde likevel..

Glamourbibliotekaren sa...

Hermia: Takk for det!

Stine Arkeologine: Takk! Ja, det var magisk!

Glamourlektoren: Takk for det. Vi er mange som forstår denne musikkens verdi! Neste gang en gammel helt kommer, må du dra. Ikke vær redd. Om du skulle bli skuffet, har du hele back-katalogen og gamle opptak å glede deg over og ingenting er ødelagt.

Glamourlektoren sa...

Skal ha det i bakhodet - du har jo så rett :-)